DET STORE HJERNEPLASKET
På en fjernsynsdebatt om Harald Eias «Hjernevask» sa en av deltakerne, biologiprofessor Trond Amundsen, at nå snakket folk mer om forskning enn de noensinne hadde gjort her i landet – og noengang kom til å gjøre. Og at de som var opptatt av forskning måtte gripe sjansen, fordi de aldri kom til å få den igjen. For det som skjedde denne våren var noe helt unikt i et land der vanligvis bare langrennsløpere og realitystjerner kommer på forsidene. Nå kunne vi, dag etter dag, oppleve at representanter fra landets mest bortgjemte yrkesgruppe, forskerne, var blitt hovedpersoner i et drama som feide alle kommersielle fjernsynsdramaer av banen. I en periode var «Hjernevask» det mest sette TV-programmet, om vi regner med nett-TV og ser bort fra fredagskveldene. Avisene flommet over av kronikker og debattinnlegg. På nettsidene gikk debattene. Med mange usakligheter, som det gjerne er på nettet, men også med interessante og lærerike innlegg. Det norske folk snakket plutselig om ord de aldri hadde hørt på skolen: «atferdsgenetikk», «postmodernisme», «konstruktivisme».
På mange måter var stormen rundt Hjernevask nesten mer interessant enn selve serien (som hadde noen meget bra programmer, særlig første og siste episode). Og det var dette som var Eias og Ihles store prestasjon: at de greidde å folk – vanlige TV-seere og akademikere – til å engasjere seg, og diskutere. For mye av det som kom fram i serien var gammelt nytt. Noen av oss (både journalister og forskere) har i mange år forsøkt å vise det norske folk at mye av det som bedrives av kjønnsforskere og samfunnsforskere er av heller tvilsom karakter. Vi har skrevet artikler, kronikker og tilogmed bøker. Men selv om denne forskningen faktisk har vært premissleverandør for mye statlig politikk, og også preget opp til flere generasjoner med studenter, og dermed det offentlige rom, gadd få å bry seg. Bare noen sure kommentarer fra kjønnsforskere og deres allierte i media, ellers rådet tausheten.
Da en annen populærvitenskapelig serie om mange av de samme temaene, Eva og Adam, der kjønnsforskerne fikk snakke uforstyrret i god sendetid, gikk på NRK for ikke lenge siden, var det absolutt ingen reaksjon i media. Selv om forskerne der sa akkurat de samme tingene – om at biologien ikke er interessant, at kjønn ikke er noe man er født med - som de etter «Hjernevask» ble hengt ut for. Ingen fant noen grunn til å protestere. Eller kanskje de ikke torde?
Det måtte altså en komiker med sans for TV-dramaturgi på banen for å få folk til å reagere. Og nå opplever vi at sentrale norske akademikere, tilogmed blant de utskjelte samfunnsforskerne, går ut og sier at det er ille at ikke akademia selv greidde å ta denne debatten. «Forskerne takker Eia» skriver VG (27/4) i et referat fra en debatt på Blindern, der professor i statsvitenskap Bernt Hagtvedt sier at «Det er flaut at ikke Universitetet har tatt opp denne debatten på egen hånd, » og tilføyer: «Det er for mye gettodannelse og for lite nysgjerrighet innen de ulike fagene.» Tilogmed den «uthengte» sosiologiprofessor Gudmund Hernes sier at «Det er jo flott om dette kan sette igang diskusjoner om disse temaene rundt om i hjemmene.» Og i et intervju med Dag og Tid innrømmer den kjente samfunnsforskeren Ottar Brox at de har vært mange som har visst hvordan det sto til, men at de ikke torde komme med kritikk, spesielt ikke av kjønnsforskningen.
Forskernes latter
Det som skapte en slik storm, var at «Hjernevask» ga så tydelige eksempler på ikke bare tvilsom forskning, men på en ukultur som uforstyrret har fått vokse fram i det norske akademiske miljøet. Med kjønnsforskningen som det kanskje tydeligste eksempelet, men ikke bare der. Denne ukulturen ga seg til syne ikke minst i de norske forskernes lett påtvungne latter, som var deres standardreaksjon når de møtte utsagn som ikke passet inn i deres teorier. Psykolog Jannike Willoch skriver i Klassekampen (20/3):
«De ler og ler, gjennom hele programmet ler de. Men hvorfor ler egentlig forskerne?
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen ler når han sier ord som «amerikansk forskning» og «psykologer», og han kan ikke annet enn å le av den tynne og marginale forskningen som finnes, forteller han. Nils Axel Nissen synes også den er patetisk, og Agnes Bolsø ler høyt når hun ser intervjuet med Glenn Wilson, en av Storbritannias ti mest siterte psykologer. Hun lurer på om Harald Eia virkelig tar dette alvorlig.»
Også blomsterforskeren Inger Nordahl, som i alle år har vært de norske kjønnsforskernes biologiske alibi (som om det å studere blomster gir innsikt i atferd), ler:
«Inger Nordal hiver seg inn i debatten, også hun med en rungende latter. I Klassekampen 13. mars forteller hun om «dustete» forskningsresultater fra evolusjonspsykologien, og i Aftenposten 14. mars skriver hun at hun selv, professoren, gjerne skulle «vært til stede da psykologen Simon Baron-Cohen oppnådde sine fantastiske resultater på én dag gamle spedbarn», der jentebabyene fokuserte på ansikter mens guttene så på tekniske greier! For Inger Nordal har levd noen år, og de spedbarna hun har sett – ja de ser ingen spesielle steder.»
Etter at Willoch har forklart hvordan Baron-Cohens forskning faktisk bygger på solid metodikk, at det er skrevet 25200 forskningsartikler om visuelle preferanser hos spedbarn, og at det tilogmed er gjort norsk forskning som viser det samme, tilføyer hun:
Forskere som ler har en forpliktelse til å forklare hva de ler av. Kjønnsforsker Agnes Bolsø forteller at hun har begynt å more seg over materialet som ligger bak den ualminnelig tåpelige forskningen om biologiske forskjeller. Men da har hun faktisk en forpliktelse til å more oss også, da må hun fortelle hva hun har funnet. For det virkelige alvorlige spørsmålet som stiger frem i all latteren er dette: ønsker disse forskerne egentlig å komme forskningen til livs?
Andre før henne har fått oppleve denne latteren, og sett hvordan den er blitt brukt til å displinere akademikere inn i den «rette tro». Sosiolog Torkild Hovde Lyngstad (postdoktor ved Univ i Oslo), skiver i KK 15/10-2009, altså lenge før «Hjernevask» kom på skjermen:
For noen år siden deltok jeg på et seminar om familiesosiologi. Jeg presenterte et arbeid om et veletablert samfunnsvitenskapelig funn: Barn som opplever at foreldrene går fra hverandre har en høyere skilsmisserisiko senere i livet. Én av flere mulige forklaringer er at barna lærer noe når foreldrene går fra hverandre. Det kan også være at sammenhengen er spuriøs, hvilket betyr at det finnes minst én ukjent faktor som påvirker skilsmisserisikoen til både foreldrene og barna (når de er voksne). I så fall er ikke foreldrenes skilsmisse en årsak til barnas senere høyere skilsmisserisiko. Halvveis i foredraget listet jeg opp mulige forklaringer, og nevnte til slutt at det også kan finnes en genetisk faktor som skaper en spuriøs sammenheng: Foreldre kan ha genetiske disposisjoner som (på ukjent vis) resulterer i en høyere skilsmisserisiko. Barna arver disposisjonene, og dermed også den høyere skilsmisserisikoen.
Da jeg løftet blikket fra manus og så utover forsamlingen oppdaget jeg at en stor del av forsamlingen trakk på smilebåndet eller regelrett lo av muligheten for at genetiske disposisjoner kan ha noe med skilsmisserisiko å gjøre. (Senere er det publisert forskningsresultater som hevder at biologiske faktorer ligger bak en del av denne sammenhengen, men at den også har en genuint sosial del.) Etter seminaret spurte jeg enkelte kolleger om hvorfor de ikke tok genetiske forklaringer alvorlig. De svarte blant annet at «vi tror jo at dette er sosialt». Da de ble utfordret endte de med å si ting som «vi er jo ikke interessert i biologi, men i det sosiale».
Helt fra jeg som liten gutt drømte om å bli forsker, og selv etter at jeg hadde gitt opp dette og blitt forskningsjournalist i stedet, trodde jeg at første bud for en forsker var å være åpen og nysgjerrig: Hele vitenskapshistorien dreier seg jo om søkende og «plagsomme» mennesker som stilte spørsmål ved de vedtatte sannhetene, og som så etter alternative forklaringer.
Slik er det nok fortsatt, innen mange fag. Men tyve år som forskningsjournalist har lært meg at det også finnes forskningsmiljøer der åpenhet og nysgjerrighet faktisk ikke er positivt, der dette kan føre til at du blir uglesett, og havner utenfor det gode selskap. Fordi det er blitt et mål i seg selv å opprettholde den rådende sannhet – av ideologiske, politiske eller rett og slett bekvemmelige hensyn. Forskning handler jo også om posisjoner og makt, som filosof og kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Aamaas kunne fortelle Eia i ett av programmene. Og da kan nysgjerrighet være plagsomt.
Det er da det er greitt å ty til latteren. Latteren brukes når man ikke har argumenter, og må ty til hersketeknikker i stedet. Dette er ikke noe nytt, det er blitt brukt i alle samfunn, til alle tider. At noen kunne tro at jorden var rund – så latterlig! At noen kunne mene vi var i slekt med apene – så latterlig!
Også forskere har fått opplevd dette: mange av de viktigste forskerne i historien er blitt møtt med denne latteren, mange lot seg også knekke av denne. Men med den empiriske vitenskapen kom det en måte å stoppe denne latteren på. Det nye her var nemlig at det vokste fram en kollektiv metodikk for å teste ut hva som faktisk holdt mål og hva som ikke gjorde det. Det holdt ikke lenger å avfeie en ny påstand med latter: Dersom forsøk og observasjoner faktisk viste at Jupiter hadde måner, og at mennesker hadde stort sett de samme genene som sjimpanser, holdt det ikke lenger å bare le av dette.
Men dette forutsetter at den kunnskapen man har, lar seg prøve ut på denne måten. I fag der en slik metodikk ikke finnes, eller enda verre: ikke er ønsket, kan man fremdeles bruke latteren. Og er de som ler, mange og mektige nok, er det ingen måte å overvinne denne latteren på. Mange har møtt denne latteren, men det er lite å gjøre. Argumenter hjelper jo ikke.
Det var dette «Hjernevask» viste oss. Den hersketeknikken som kjønnsforskere og andre samfunnsforskere hadde brukt i interne fora, og som hadde virket der, ble plutselig synlig for det den var: en hersketeknikk. For oss som har møtt denne i mange år, var det ikke noe nytt, men det var nytt for det norske folk. Og de reagerte med vantro og avsky. Tilogmed i Stortinger ble det reagert: Fremskrittspartiets Tord Lien stilte spørsmål om den offentlige støtten til kjønnsforskningen, med direkte referanse til det som kom fram på «Hjernevask». Aps nestleder Helga Pedersen ville ha møte med Eia for å få innspill til forskningspolitikken. Det som før var en kritikk nesten ingen brydde seg om, var nå blitt politikk, Dermed kunne heller ikke forskersamfunnet lenger stilltiende godta dette, de skjønte at dette gikk på anseelsen løs, for hele deres yrkesgruppe.
Hva «Hjernevask» handlet om
For mange handlet «Hjernevask» om gener og miljø, hva var viktigst? Dagbladets kommentator Marie Simonsen mente dette ikke lenger var noe å diskutere, at forholdet for lengst var vist å være cirka 40 – 60 (dessverre er hennes kunnskapsnivå ganske typisk for den norske kommentatorstanden). Noen kritiserte serien for å ha med psykologer, når det egentlig handlet om gener. Men det var ikke dette det handlet om. Det var egentlig lite om hvordan gener og miljø påvirker atferd og hvordan gener og miljø påvirker hverandre.
Det serien handlet om, var norsk kjønns- og samfunnsforskning. Hvordan det der har utviklet seg en kultur der man av ideologiske grunner nekter å se på hva det betyr at mennesket faktisk er et biologisk vesen. Den fremtredende sosiologen Willy Pedersen innrømmet at han ikke i det hele tatt hadde regnet med mulige arvelige faktorer i sine rus-studier. Og for kjønnsforskerne var biologiske forhold «ikke interessante». Både de og samfunnsforskerne har i praksis tatt det for gitt at vi mennesker blir født som «blanke ark», og blir som de blir på grunn av kulturens påvirkning. Dette ble premisset for blant annet norsk skolepolitikk: Alle kunne i prinsippet bli akademikere, det hadde Hernes bestemt.
Joda, man snakker om at selvfølgelig er vi biologiske vesener, og at det er «misforståelse» at kjønnsforskere ikke bryr seg om biologi. Professor Ellen Mortensen ved Universitetet i Bergen sier til Klassekampen 20/3: «De fleste kjønnsforskere avviser på ingen måte biologi, men de har kanskje andre måter å forstå den på.» Og «belegger» dette med å henvise til at Simone de Beavoir og Luce Irigaray var «opptatt av kroppen». Men «biologien har ikke monopol på å definere hva det kroppslige er.» Så kjønnsforskerne driver også med «biologi», de bare gjør det på en «annen» måte enn biologene.
Som kriminolog Vibeke Ottesen skriver i Dagbladet 5/3:
«Skal man tro debattinnleggene og kommentarene i media etter premieren på «Hjernevask», er det ingen voldsom konflikt innen samfunnsvitenskapene mellom de som bruker biologisk kunnskap og de som ikke gjør det. Det skal visst være en skjønn enighet om at mennesket er både et biologisk og et kulturelt vesen. Men hvor dypt sitter egentlig denne enigheten? I praksis er det få samfunnsvitere som aktivt benytter kunnskap fra de biologiske fagene i sitt arbeide. Dette betyr at vi ikke er kommet så veldig langt i integreringen av de biologiske og samfunnsvitenskaplige fag likevel. Hva hjelper det om en samfunnsviter er klar over at biologi spiller en rolle for kjønnsforskjeller om han eller hun ikke vet hva denne biologien består i? Eller i hvilken grad den spiller en rolle? Eller hvorfor den overhodet spiller en rolle?«
Ottesen har selv fått merke den akademiske latteren, og den totale uinteressen for biologiske og nevrologiske perspektiver, og måtte reise til utlandet for å bli oppdatert på disse områdene da hun studerte til kriminolog. En annen «kjetter», professor Tone Bleie ved Universitetet i Tromsø, har vært kjønnsforsker siden 80-tallet, og var i utgangspunktet preget av den «konstruktivistiske» tenkningen, den som gikk ut fra at slikt som kjønnsidentitet og seksuell legning ble formet av kulturen, ikke av biologien. Som en av få norske kjønnsforskere publiserte hun internasjonalt, og noe av det hun skrev da er fremdeles pensum. Hun skjønte imidlertid at konstruktivismen var en blindvei, og at det ikke gikk an å stenge seg ute fra de nye kunnskapene og erkjennelsene som kom fra psykologi, hjerneforskning og biologi. Men hun fikk lite støtte fra sine kolleger i kjønnsforskningsmiljøet. Biologi og psykologi var suspekt, så det gadd man ikke studere. Man holdt seg til det feministiske teoretikere hadde skrevet om dette på 70-tallet, noe mer var unødvendig.
Konsekvensen har ifølge Bleie blitt at hele kjønnsforskningsmiljøet har malt seg opp i et hjørne, og er blitt preget av en form for «pinlig analfabetisme». Hun spør hvordan dette kunne få lov å utvikle seg,med tanke på hvordan kjønnsforskningen selv oppsto:
«Begrunnelsen for å opprette egne forskningsprogrammer og sentre for kjønnsforskning var en legitim kritikk av mannsdominert forskning som nærsynt, lukket og ukritisk til maktforholdene innen våre forskningsinstitusjoner. Hvordan kunne kjønnsforskningen bli så ukritisk til egen interne maktkonstellasjoner og hvordan disse har definert rammene og prioriteringene for hva det forskes på og undervises i?» (KK, 3/5)
Det er ikke dumme eller «kryssklippede» enkeltforskere «Hjernevask» handlet om. Forskere som Jørgen Lorentzen, Cathrine Egeland og Agnes Bolsø er representative for sitt felt, å påstå noe annet er bortforklaring. Lorentzen er bla forfatter av den eneste læreboken i kjønnsforskning på norsk, og leder et stort forskningsprosjekt. Egeland er forskningsleder på Arbeidsforskningsinstituttet. De er faktisk representative ikke bare for kjønnsforskerne, men for store deler av sine fagfelter i dagens Norge. Det har vi da også sett i avisdebatten etter «Hjernevask», der mange samfunnsvitere og filosofer uten tilknytning til kjønnsforskningen har gått med synspunkter helt på linje med kjønnforskernes.
Noe positivt på gang?
På tross av at mange samfunnsforskere fremdeles mener at Eias serie var «fordummende», og finner lite å kritisere i norsk samfunnsforskning, så er det likevel tydelig at noe skjer. Flere kjente samfunnsforskere har gått ut og sagt at debatten var nødvendig, og at det var flaut at akademia ikke selv maktet å dra den opp. Og den «tause majoriteten» av biologer, psykologer, medisinere og andre, som tidligere aldri stilte opp i media, og aldri offentlig kritiserte sine kolleger blant samfunnsforskerne og kjønnsforskerne er nå for alvor kommet på banen. De vil neppe lenger finne seg i at de biologifornektende kollegene deres på «den andre siden av kulturkløften» (samfunnsvitere og humanister) skal definere hva som er viktig kunnskap eller konstituerer «dannelse» (Det såkalte Dannelsesutvalget har fått hard medfart av realister som Svein Sjøberg for helt å overse realfag som en del av den allmenne «dannelsen»).
Tilogmed kjønnsforskningsmiljøet ser ut til å være rokket av «Hjernevask». Da A-magasinet 30/4 besøker det mye omtalte Senter for tverrfaglig (sic) kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, finner de professor Øystein Gullvåg Holter som sitter og «smugleser» i The Rough Guide to Evolution». Man kan kanskje spørre om han ikke burde lest den slags begynnerbøker for mange år siden, men man får bare være glad til.
Og Holter, som andre kjønnsforskere, har vært klare på å ta avstand fra Lorentzen og de andre deltakerne i «Hjernevask». «Det at noen sier noe dumt, er jo ikke det samme som at hele faget er idioti». Men han nevner ikke at han selv sa akkurat de samme tingene, var en like kategorisk avviser av biologien, på serien Eva og Adam for noen år siden. Så hvor seriøs er denne «selvransakelsen»? Er den bare et spill for galleriet, fordi man frykter for fagets eksistens? Som Vibeke Ottesen sa i en debatt om «Hjernevask» på NRK-TV: «Kanskje de er redde for at ingen lenger vil ha bruk for dem?»
Skal forskningen – for dette har også smitte over på andre forskningsfelt, som klimaforskningen – rette opp sin anseelse, må det nok gjøres noe mer enn å lese noe begynnerbøker i biologi. Det må større endringer til, både i Forskningsrådet (som kun finansierer kjønnsforskning som tar utgangspunkt i at biologien er irrelevant for kjønn) og på universitetene, der man må gjøre grep for hindre innavl og gettodannelser.
Som professor Kai A Olsen (UiB) skriver i Bergens Tidende 19/4, i den kanskje mest innsiktsfulle analysen av «Hjernevask». Han skriver at fordi de norske forskningsmiljøene er små er det «mulig for et helt fagmiljø å avvise uønskede problemstillinger. « Dette blir ikke bedre av at disse miljøene er preget av innavl:
Siden svært mange forskere i Norge er utdannet ved den institusjonen der de arbeider, får vi fort sterke innavl-effekter. Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo er et godt eksempel. Tidligere mangeårige leder hadde doktorgrad fra København, mens alle andre faste vitenskapelige tilsatte har hovedutdanning fra UiO. I USA er det, ved mange universiteter, sett på som uønsket å ansette egne doktorgradsstudenter. I Norge er dette nærmest en regel...
Han mener det er pinlig at Forsknings-Norge måtte overlate til Eia å rydde opp:
I et levende og utadvendt forskningsmiljø skulle vi selv vært i stand til å formulere kritikken. Men norske forskere er ofte forsiktig med å delta i mediene, og enda forsiktigere med å kritisere andre. I en verden der nesten all forskning foregår i militær eller i privat regi, og dermed ofte er unndratt offentlighet, må verdien av offentlig finansiert forskning nettopp være at forskeren er fri til å delta i den allmenne diskusjonen. I så måte bør vi kunne rette sterkere kritikk mot de forskerne som ikke ville delta hos Eia, enn dem som deltar,
Som også Bernt Hagtvedt var inne på, er det forskningsmiljøenes egen skyld, ikke Eias, at de nå er havnet i dårlig lys:
God forskning skal tåle saklig kritikk og gode forskere er gjerne sine egne kritikere. De skal ha tenkt gjennom alle innvendinger og alle kritiske spørsmål lenge før journalisten eventuelt finner på å komme på besøk. Det har ikke mange av intervjuobjektene til Eia. Isteden har de valgt å se bort fra politisk ikke-akseptable forklaringer. Derfor blir de avkledd av Eia. Han har gjort norsk forskning en stor tjeneste, men vi burde nok klart dette selv.
Tør vi å tro på at «Hjernevask» virkelig vil føre til en vårrengjøring i Forsknings-Norge? At gammelt tankegods og usunne vaner kan bli erstattet av forskning slik den bør være: åpen og nysgjerrig? Ikke dersom de mest oppegående av forskerne nå trekker seg tilbake til sine egne gjøremål og lar samfunnsforskningen, kjønnsforskningen og humaniora (der store deler kan rammes av akkurat den samme kritikken) fortsette med sitt, i fred. Ikke dersom man tror at politikerne eller forskningsbyråkratiet nå vil rydde opp. Det vil de neppe, før de blir tvunget til det. Og media, må man huske, er befolket av halvstuderte røvere med kjappe eksamener i de fagene som nettopp er blitt avslørt, og har neppe tid eller ork til en omfattende omskolering.
Derfor er det så viktig at de som virkelig ønsker at Norge skal være en kunnskapsnasjon, og klare å møte framtida, nå er sitt ansvar bevisst og holder trykket oppe. Debatten rundt «Hjernevask» har vist at det er mange der ute som både kan tenke og skrive. Eia har nå gitt dem et momentum som de ikke må slippe. Det kan bli lenge til vi får neste sjanse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar