Det Store Hjerneplasket

En oppsummering av Hjernevask-debatten, fra et tidl nr av Marg (1-2, 2010):

DET STORE HJERNEPLASKET

På en fjernsynsdebatt om Harald Eias «Hjernevask» sa en av deltakerne, biologiprofessor Trond Amundsen, at nå snakket folk mer om forskning enn de noensinne hadde gjort her i landet – og noengang kom til å gjøre. Og at de som var opptatt av forskning måtte gripe sjansen, fordi de aldri kom til å få den igjen. For det som skjedde denne våren var noe helt unikt i et land der vanligvis bare langrennsløpere og realitystjerner kommer på forsidene. Nå kunne vi, dag etter dag, oppleve at representanter fra landets mest bortgjemte yrkesgruppe, forskerne, var blitt hovedpersoner i et drama som feide alle kommersielle fjernsynsdramaer av banen. I en periode var «Hjernevask» det mest sette TV-programmet, om vi regner med nett-TV og ser bort fra fredagskveldene. Avisene flommet over av kronikker og debattinnlegg. På nettsidene gikk debattene. Med mange usakligheter, som det gjerne er på nettet, men også med interessante og lærerike innlegg. Det norske folk snakket plutselig om ord de aldri hadde hørt på skolen: «atferdsgenetikk», «postmodernisme», «konstruktivisme».

På mange måter var stormen rundt Hjernevask nesten mer interessant enn selve serien (som hadde noen meget bra programmer, særlig første og siste episode). Og det var dette som var Eias og Ihles store prestasjon: at de greidde å folk – vanlige TV-seere og akademikere – til å engasjere seg, og diskutere. For mye av det som kom fram i serien var gammelt nytt. Noen av oss (både journalister og forskere) har i mange år forsøkt å vise det norske folk at mye av det som bedrives av kjønnsforskere og samfunnsforskere er av heller tvilsom karakter. Vi har skrevet artikler, kronikker og tilogmed bøker. Men selv om denne forskningen faktisk har vært premissleverandør for mye statlig politikk, og også preget opp til flere generasjoner med studenter, og dermed det offentlige rom, gadd få å bry seg. Bare noen sure kommentarer fra kjønnsforskere og deres allierte i media, ellers rådet tausheten.

Da en annen populærvitenskapelig serie om mange av de samme temaene, Eva og Adam, der kjønnsforskerne fikk snakke uforstyrret i god sendetid, gikk på NRK for ikke lenge siden, var det absolutt ingen reaksjon i media. Selv om forskerne der sa akkurat de samme tingene – om at biologien ikke er interessant, at kjønn ikke er noe man er født med - som de etter «Hjernevask» ble hengt ut for. Ingen fant noen grunn til å protestere. Eller kanskje de ikke torde?

Det måtte altså en komiker med sans for TV-dramaturgi på banen for å få folk til å reagere. Og nå opplever vi at sentrale norske akademikere, tilogmed blant de utskjelte samfunnsforskerne, går ut og sier at det er ille at ikke akademia selv greidde å ta denne debatten. «Forskerne takker Eia» skriver VG (27/4) i et referat fra en debatt på Blindern, der professor i statsvitenskap Bernt Hagtvedt sier at «Det er flaut at ikke Universitetet har tatt opp denne debatten på egen hånd, » og tilføyer: «Det er for mye gettodannelse og for lite nysgjerrighet innen de ulike fagene.» Tilogmed den «uthengte» sosiologiprofessor Gudmund Hernes sier at «Det er jo flott om dette kan sette igang diskusjoner om disse temaene rundt om i hjemmene.» Og i et intervju med Dag og Tid innrømmer den kjente samfunnsforskeren Ottar Brox at de har vært mange som har visst hvordan det sto til, men at de ikke torde komme med kritikk, spesielt ikke av kjønnsforskningen.

Forskernes latter

Det som skapte en slik storm, var at «Hjernevask» ga så tydelige eksempler på ikke bare tvilsom forskning, men på en ukultur som uforstyrret har fått vokse fram i det norske akademiske miljøet. Med kjønnsforskningen som det kanskje tydeligste eksempelet, men ikke bare der. Denne ukulturen ga seg til syne ikke minst i de norske forskernes lett påtvungne latter, som var deres standardreaksjon når de møtte utsagn som ikke passet inn i deres teorier. Psykolog Jannike Willoch skriver i Klassekampen (20/3):

«De ler og ler, gjennom hele programmet ler de. Men hvorfor ler egentlig forskerne?
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen ler når han sier ord som «amerikansk forskning» og «psykologer», og han kan ikke annet enn å le av den tynne og marginale forskningen som finnes, forteller han. Nils Axel Nissen synes også den er patetisk, og Agnes Bolsø ler høyt når hun ser intervjuet med Glenn Wilson, en av Storbritannias ti mest siterte psykologer. Hun lurer på om Harald Eia virkelig tar dette alvorlig.»

Også blomsterforskeren Inger Nordahl, som i alle år har vært de norske kjønnsforskernes biologiske alibi (som om det å studere blomster gir innsikt i atferd), ler:

«Inger Nordal hiver seg inn i debatten, også hun med en rungende latter. I Klassekampen 13. mars forteller hun om «dustete» forskningsresultater fra evolusjonspsykologien, og i Aftenposten 14. mars skriver hun at hun selv, professoren, gjerne skulle «vært til stede da psykologen Simon Baron-Cohen oppnådde sine fantastiske resultater på én dag gamle spedbarn», der jentebabyene fokuserte på ansikter mens guttene så på tekniske greier! For Inger Nordal har levd noen år, og de spedbarna hun har sett – ja de ser ingen spesielle steder.»

Etter at Willoch har forklart hvordan Baron-Cohens forskning faktisk bygger på solid metodikk, at det er skrevet 25200 forskningsartikler om visuelle preferanser hos spedbarn, og at det tilogmed er gjort norsk forskning som viser det samme, tilføyer hun:

Forskere som ler har en forpliktelse til å forklare hva de ler av. Kjønnsforsker Agnes Bolsø forteller at hun har begynt å more seg over materialet som ligger bak den ualminnelig tåpelige forskningen om biologiske forskjeller. Men da har hun faktisk en forpliktelse til å more oss også, da må hun fortelle hva hun har funnet. For det virkelige alvorlige spørsmålet som stiger frem i all latteren er dette: ønsker disse forskerne egentlig å komme forskningen til livs?

Andre før henne har fått oppleve denne latteren, og sett hvordan den er blitt brukt til å displinere akademikere inn i den «rette tro». Sosiolog Torkild Hovde Lyngstad (postdoktor ved Univ i Oslo), skiver i KK 15/10-2009, altså lenge før «Hjernevask» kom på skjermen:

For noen år siden deltok jeg på et seminar om familiesosiologi. Jeg presenterte et arbeid om et veletablert samfunnsvitenskapelig funn: Barn som opplever at foreldrene går fra hverandre har en høyere skilsmisserisiko senere i livet. Én av flere mulige forklaringer er at barna lærer noe når foreldrene går fra hverandre. Det kan også være at sammenhengen er spuriøs, hvilket betyr at det finnes minst én ukjent faktor som påvirker skilsmisserisikoen til både foreldrene og barna (når de er voksne). I så fall er ikke foreldrenes skilsmisse en årsak til barnas senere høyere skilsmisserisiko. Halvveis i foredraget listet jeg opp mulige forklaringer, og nevnte til slutt at det også kan finnes en genetisk faktor som skaper en spuriøs sammenheng: Foreldre kan ha genetiske disposisjoner som (på ukjent vis) resulterer i en høyere skilsmisserisiko. Barna arver disposisjonene, og dermed også den høyere skilsmisserisikoen.
Da jeg løftet blikket fra manus og så utover forsamlingen oppdaget jeg at en stor del av forsamlingen trakk på smilebåndet eller regelrett lo av muligheten for at genetiske disposisjoner kan ha noe med skilsmisserisiko å gjøre. (Senere er det publisert forskningsresultater som hevder at biologiske faktorer ligger bak en del av denne sammenhengen, men at den også har en genuint sosial del.) Etter seminaret spurte jeg enkelte kolleger om hvorfor de ikke tok genetiske forklaringer alvorlig. De svarte blant annet at «vi tror jo at dette er sosialt». Da de ble utfordret endte de med å si ting som «vi er jo ikke interessert i biologi, men i det sosiale».

Helt fra jeg som liten gutt drømte om å bli forsker, og selv etter at jeg hadde gitt opp dette og blitt forskningsjournalist i stedet, trodde jeg at første bud for en forsker var å være åpen og nysgjerrig: Hele vitenskapshistorien dreier seg jo om søkende og «plagsomme» mennesker som stilte spørsmål ved de vedtatte sannhetene, og som så etter alternative forklaringer.

Slik er det nok fortsatt, innen mange fag. Men tyve år som forskningsjournalist har lært meg at det også finnes forskningsmiljøer der åpenhet og nysgjerrighet faktisk ikke er positivt, der dette kan føre til at du blir uglesett, og havner utenfor det gode selskap. Fordi det er blitt et mål i seg selv å opprettholde den rådende sannhet – av ideologiske, politiske eller rett og slett bekvemmelige hensyn. Forskning handler jo også om posisjoner og makt, som filosof og kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Aamaas kunne fortelle Eia i ett av programmene. Og da kan nysgjerrighet være plagsomt.

Det er da det er greitt å ty til latteren. Latteren brukes når man ikke har argumenter, og må ty til hersketeknikker i stedet. Dette er ikke noe nytt, det er blitt brukt i alle samfunn, til alle tider. At noen kunne tro at jorden var rund – så latterlig! At noen kunne mene vi var i slekt med apene – så latterlig!

Også forskere har fått opplevd dette: mange av de viktigste forskerne i historien er blitt møtt med denne latteren, mange lot seg også knekke av denne. Men med den empiriske vitenskapen kom det en måte å stoppe denne latteren på. Det nye her var nemlig at det vokste fram en kollektiv metodikk for å teste ut hva som faktisk holdt mål og hva som ikke gjorde det. Det holdt ikke lenger å avfeie en ny påstand med latter: Dersom forsøk og observasjoner faktisk viste at Jupiter hadde måner, og at mennesker hadde stort sett de samme genene som sjimpanser, holdt det ikke lenger å bare le av dette.

Men dette forutsetter at den kunnskapen man har, lar seg prøve ut på denne måten. I fag der en slik metodikk ikke finnes, eller enda verre: ikke er ønsket, kan man fremdeles bruke latteren. Og er de som ler, mange og mektige nok, er det ingen måte å overvinne denne latteren på. Mange har møtt denne latteren, men det er lite å gjøre. Argumenter hjelper jo ikke.

Det var dette «Hjernevask» viste oss. Den hersketeknikken som kjønnsforskere og andre samfunnsforskere hadde brukt i interne fora, og som hadde virket der, ble plutselig synlig for det den var: en hersketeknikk. For oss som har møtt denne i mange år, var det ikke noe nytt, men det var nytt for det norske folk. Og de reagerte med vantro og avsky. Tilogmed i Stortinger ble det reagert: Fremskrittspartiets Tord Lien stilte spørsmål om den offentlige støtten til kjønnsforskningen, med direkte referanse til det som kom fram på «Hjernevask». Aps nestleder Helga Pedersen ville ha møte med Eia for å få innspill til forskningspolitikken. Det som før var en kritikk nesten ingen brydde seg om, var nå blitt politikk, Dermed kunne heller ikke forskersamfunnet lenger stilltiende godta dette, de skjønte at dette gikk på anseelsen løs, for hele deres yrkesgruppe.

Hva «Hjernevask» handlet om

For mange handlet «Hjernevask» om gener og miljø, hva var viktigst? Dagbladets kommentator Marie Simonsen mente dette ikke lenger var noe å diskutere, at forholdet for lengst var vist å være cirka 40 – 60 (dessverre er hennes kunnskapsnivå ganske typisk for den norske kommentatorstanden). Noen kritiserte serien for å ha med psykologer, når det egentlig handlet om gener. Men det var ikke dette det handlet om. Det var egentlig lite om hvordan gener og miljø påvirker atferd og hvordan gener og miljø påvirker hverandre.

Det serien handlet om, var norsk kjønns- og samfunnsforskning. Hvordan det der har utviklet seg en kultur der man av ideologiske grunner nekter å se på hva det betyr at mennesket faktisk er et biologisk vesen. Den fremtredende sosiologen Willy Pedersen innrømmet at han ikke i det hele tatt hadde regnet med mulige arvelige faktorer i sine rus-studier. Og for kjønnsforskerne var biologiske forhold «ikke interessante». Både de og samfunnsforskerne har i praksis tatt det for gitt at vi mennesker blir født som «blanke ark», og blir som de blir på grunn av kulturens påvirkning. Dette ble premisset for blant annet norsk skolepolitikk: Alle kunne i prinsippet bli akademikere, det hadde Hernes bestemt.

Joda, man snakker om at selvfølgelig er vi biologiske vesener, og at det er «misforståelse» at kjønnsforskere ikke bryr seg om biologi. Professor Ellen Mortensen ved Universitetet i Bergen sier til Klassekampen 20/3: «De fleste kjønnsforskere avviser på ingen måte biologi, men de har kanskje andre måter å forstå den på.» Og «belegger» dette med å henvise til at Simone de Beavoir og Luce Irigaray var «opptatt av kroppen». Men «biologien har ikke monopol på å definere hva det kroppslige er.» Så kjønnsforskerne driver også med «biologi», de bare gjør det på en «annen» måte enn biologene.

Som kriminolog Vibeke Ottesen skriver i Dagbladet 5/3:

«Skal man tro debattinnleggene og kommentarene i media etter premieren på «Hjernevask», er det ingen voldsom konflikt innen samfunnsvitenskapene mellom de som bruker biologisk kunnskap og de som ikke gjør det. Det skal visst være en skjønn enighet om at mennesket er både et biologisk og et kulturelt vesen. Men hvor dypt sitter egentlig denne enigheten? I praksis er det få samfunnsvitere som aktivt benytter kunnskap fra de biologiske fagene i sitt arbeide. Dette betyr at vi ikke er kommet så veldig langt i integreringen av de biologiske og samfunnsvitenskaplige fag likevel. Hva hjelper det om en samfunnsviter er klar over at biologi spiller en rolle for kjønnsforskjeller om han eller hun ikke vet hva denne biologien består i? Eller i hvilken grad den spiller en rolle? Eller hvorfor den overhodet spiller en rolle?«

Ottesen har selv fått merke den akademiske latteren, og den totale uinteressen for biologiske og nevrologiske perspektiver, og måtte reise til utlandet for å bli oppdatert på disse områdene da hun studerte til kriminolog. En annen «kjetter», professor Tone Bleie ved Universitetet i Tromsø, har vært kjønnsforsker siden 80-tallet, og var i utgangspunktet preget av den «konstruktivistiske» tenkningen, den som gikk ut fra at slikt som kjønnsidentitet og seksuell legning ble formet av kulturen, ikke av biologien. Som en av få norske kjønnsforskere publiserte hun internasjonalt, og noe av det hun skrev da er fremdeles pensum. Hun skjønte imidlertid at konstruktivismen var en blindvei, og at det ikke gikk an å stenge seg ute fra de nye kunnskapene og erkjennelsene som kom fra psykologi, hjerneforskning og biologi. Men hun fikk lite støtte fra sine kolleger i kjønnsforskningsmiljøet. Biologi og psykologi var suspekt, så det gadd man ikke studere. Man holdt seg til det feministiske teoretikere hadde skrevet om dette på 70-tallet, noe mer var unødvendig.

Konsekvensen har ifølge Bleie blitt at hele kjønnsforskningsmiljøet har malt seg opp i et hjørne, og er blitt preget av en form for «pinlig analfabetisme». Hun spør hvordan dette kunne få lov å utvikle seg,med tanke på hvordan kjønnsforskningen selv oppsto:

«Begrunnelsen for å opprette egne forskningsprogrammer og sentre for kjønnsforskning var en legitim kritikk av mannsdominert forskning som nærsynt, lukket og ukritisk til maktforholdene innen våre forskningsinstitusjoner. Hvordan kunne kjønnsforskningen bli så ukritisk til egen interne maktkonstellasjoner og hvordan disse har definert rammene og prioriteringene for hva det forskes på og undervises i?» (KK, 3/5)

Det er ikke dumme eller «kryssklippede» enkeltforskere «Hjernevask» handlet om. Forskere som Jørgen Lorentzen, Cathrine Egeland og Agnes Bolsø er representative for sitt felt, å påstå noe annet er bortforklaring. Lorentzen er bla forfatter av den eneste læreboken i kjønnsforskning på norsk, og leder et stort forskningsprosjekt. Egeland er forskningsleder på Arbeidsforskningsinstituttet. De er faktisk representative ikke bare for kjønnsforskerne, men for store deler av sine fagfelter i dagens Norge. Det har vi da også sett i avisdebatten etter «Hjernevask», der mange samfunnsvitere og filosofer uten tilknytning til kjønnsforskningen har gått med synspunkter helt på linje med kjønnforskernes.

Noe positivt på gang?

På tross av at mange samfunnsforskere fremdeles mener at Eias serie var «fordummende», og finner lite å kritisere i norsk samfunnsforskning, så er det likevel tydelig at noe skjer. Flere kjente samfunnsforskere har gått ut og sagt at debatten var nødvendig, og at det var flaut at akademia ikke selv maktet å dra den opp. Og den «tause majoriteten» av biologer, psykologer, medisinere og andre, som tidligere aldri stilte opp i media, og aldri offentlig kritiserte sine kolleger blant samfunnsforskerne og kjønnsforskerne er nå for alvor kommet på banen. De vil neppe lenger finne seg i at de biologifornektende kollegene deres på «den andre siden av kulturkløften» (samfunnsvitere og humanister) skal definere hva som er viktig kunnskap eller konstituerer «dannelse» (Det såkalte Dannelsesutvalget har fått hard medfart av realister som Svein Sjøberg for helt å overse realfag som en del av den allmenne «dannelsen»).

Tilogmed kjønnsforskningsmiljøet ser ut til å være rokket av «Hjernevask». Da A-magasinet 30/4 besøker det mye omtalte Senter for tverrfaglig (sic) kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, finner de professor Øystein Gullvåg Holter som sitter og «smugleser» i The Rough Guide to Evolution». Man kan kanskje spørre om han ikke burde lest den slags begynnerbøker for mange år siden, men man får bare være glad til.

Og Holter, som andre kjønnsforskere, har vært klare på å ta avstand fra Lorentzen og de andre deltakerne i «Hjernevask». «Det at noen sier noe dumt, er jo ikke det samme som at hele faget er idioti». Men han nevner ikke at han selv sa akkurat de samme tingene, var en like kategorisk avviser av biologien, på serien Eva og Adam for noen år siden. Så hvor seriøs er denne «selvransakelsen»? Er den bare et spill for galleriet, fordi man frykter for fagets eksistens? Som Vibeke Ottesen sa i en debatt om «Hjernevask» på NRK-TV: «Kanskje de er redde for at ingen lenger vil ha bruk for dem?»

Skal forskningen – for dette har også smitte over på andre forskningsfelt, som klimaforskningen – rette opp sin anseelse, må det nok gjøres noe mer enn å lese noe begynnerbøker i biologi. Det må større endringer til, både i Forskningsrådet (som kun finansierer kjønnsforskning som tar utgangspunkt i at biologien er irrelevant for kjønn) og på universitetene, der man må gjøre grep for hindre innavl og gettodannelser.

Som professor Kai A Olsen (UiB) skriver i Bergens Tidende 19/4, i den kanskje mest innsiktsfulle analysen av «Hjernevask». Han skriver at fordi de norske forskningsmiljøene er små er det «mulig for et helt fagmiljø å avvise uønskede problemstillinger. « Dette blir ikke bedre av at disse miljøene er preget av innavl:

Siden svært mange forskere i Norge er utdannet ved den institusjonen der de arbeider, får vi fort sterke innavl-effekter. Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo er et godt eksempel. Tidligere mangeårige leder hadde doktorgrad fra København, mens alle andre faste vitenskapelige tilsatte har hovedutdanning fra UiO. I USA er det, ved mange universiteter, sett på som uønsket å ansette egne doktorgradsstudenter. I Norge er dette nærmest en regel...

Han mener det er pinlig at Forsknings-Norge måtte overlate til Eia å rydde opp:

I et levende og utadvendt forskningsmiljø skulle vi selv vært i stand til å formulere kritikken. Men norske forskere er ofte forsiktig med å delta i mediene, og enda forsiktigere med å kritisere andre. I en verden der nesten all forskning foregår i militær eller i privat regi, og dermed ofte er unndratt offentlighet, må verdien av offentlig finansiert forskning nettopp være at forskeren er fri til å delta i den allmenne diskusjonen. I så måte bør vi kunne rette sterkere kritikk mot de forskerne som ikke ville delta hos Eia, enn dem som deltar,

Som også Bernt Hagtvedt var inne på, er det forskningsmiljøenes egen skyld, ikke Eias, at de nå er havnet i dårlig lys:

God forskning skal tåle saklig kritikk og gode forskere er gjerne sine egne kritikere. De skal ha tenkt gjennom alle innvendinger og alle kritiske spørsmål lenge før journalisten eventuelt finner på å komme på besøk. Det har ikke mange av intervjuobjektene til Eia. Isteden har de valgt å se bort fra politisk ikke-akseptable forklaringer. Derfor blir de avkledd av Eia. Han har gjort norsk forskning en stor tjeneste, men vi burde nok klart dette selv.

Tør vi å tro på at «Hjernevask» virkelig vil føre til en vårrengjøring i Forsknings-Norge? At gammelt tankegods og usunne vaner kan bli erstattet av forskning slik den bør være: åpen og nysgjerrig? Ikke dersom de mest oppegående av forskerne nå trekker seg tilbake til sine egne gjøremål og lar samfunnsforskningen, kjønnsforskningen og humaniora (der store deler kan rammes av akkurat den samme kritikken) fortsette med sitt, i fred. Ikke dersom man tror at politikerne eller forskningsbyråkratiet nå vil rydde opp. Det vil de neppe, før de blir tvunget til det. Og media, må man huske, er befolket av halvstuderte røvere med kjappe eksamener i de fagene som nettopp er blitt avslørt, og har neppe tid eller ork til en omfattende omskolering.

Derfor er det så viktig at de som virkelig ønsker at Norge skal være en kunnskapsnasjon, og klare å møte framtida, nå er sitt ansvar bevisst og holder trykket oppe. Debatten rundt «Hjernevask» har vist at det er mange der ute som både kan tenke og skrive. Eia har nå gitt dem et momentum som de ikke må slippe. Det kan bli lenge til vi får neste sjanse.

En artikkel jeg skrev for Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10):

ENGLENES MAKT

Hva er det som foregår? Etter flere hundre år med vitenskapelige fremganger og flere tiår med niårig grunnskole for alle og videregående skole for de fleste, går det en bølge av ny overtro over landet. Selv statsråder og kjendisadvokater går god for en mann som påstår han kan helbrede med håndspåleggelse og noen godord. En prinsesse - som kunne vært vårt statsoverhode - påstår hun snakker med de døde, et engelsk «medium» som påstår det samme, samler fulle hus her i landet. Om som det engelske mediet har observert; det er mer interesse for slikt i Norge enn andre steder.

Eller kanskje overtroen har vært der hele tiden? Undersøkelser fra andre land, som USA og tilogmed det rasjonalistiske Storbritannia tyder på det, og at det mer er den offentlige aksepten som er blitt større. Kanskje fordi Snåsamannen og Märtha Louise ser ut til å være slike kjekke mennesker, og får støtte fra høyeste hold? Undersøkelser viser at så lenge man unngår ordet «overtro» og heller snakker om «uforklarlige» fenomener, så er det mange, på enkelte områder et flertall, som tror på overnaturlige fenomener. Ikke nødvendigvis de mest spektakulære, men likevel.

Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte. Hvor ofte har du ikke følt at noen ser på deg – noe som egentlig er umulig å føle? Hvem blir ikke grepet av mystikk når de står overfor et piano som har tilhørt John Lennon? Og hvem vil ikke føle litt ubehag ved å sove i et hus der et drap er begått? Ihvertfall mange nok til at slike hus ofte forblir ubebodde. Faktisk også på rasjonalismens høyborg, universitetet, er det ikke vanskelig å finne eksempler på overtro.

Hvorfor er vi fremdeles overtroiske – etter flere hundre år med opplysningstid, vitenskap, og obligatorisk ti-årig skole? Skulle vi ikke nå vite bedre? Jo, og på mange måter er vi selvfølgelig mindre overtroiske enn før. Jeg har selv bodd i flere land der overtroen er mer utbredt enn her, jeg har tilogmed har bodd i et spøkelseshus som ingen andre ville bo i. Og selv om TV Norge prøver å overbevise oss om at det fins spøkelseshus her også, er ihvertfall den troen ikke lenger så utbredt. Så noe har gått framover – men: vi blir visst aldri helt kvitt overtroen, på samme måte som vi heller aldri blir helt kvitt religionen. Og det er en viktig grunn til dette: Vi er født overtroiske.

Hva? Har evolusjonen gjort oss dumme? Nei, ikke i utgangspunktet. Mange av de trekkene som fører til overtro en slags fornuft i seg, de har fungert som de beste av mulige løsninger på det som alltid har vært utfordring nummer en: å overleve i en vanskelig verden.At mange av disse etterhvert er blitt uhensiktsmessige, for ikke å si dysfunksjonelle, er en mer uheldig side av dette, som vi eventuelt kan håpe på at evolusjonen ordner opp med etterhvert. Mens andre grunner til overtroiskhet mer kan karakteriseres som uheldige bieffekter av det å ha fått en stor og kreativ hjerne. Eller som en uunngåelig følge av det å være menneske.

Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg. Fordelen med dette, er at det gir oss mer fleksibilitet, vi kan lettere tilpasse oss nye situasjoner, noe som godt med i våre vandringer rundt på kloden. Men andre dyr har klart seg bra, gjennom hundrevis av millioner år, bare med instinktene sine, dvs kunnskap som bygges opp gjennom flere generasjoners prøving og feiling.

Valgfrihet er ikke automatisk et gode. Som nevrologen Antonio Damasio har beskrevet, kan den gjøre oss handlingslammet, hvis vi ikke har fungerende mekanismer som styrer oss inn på visse handlingsvalg. Ideelt sett, og slik den klassiske rasjonalitetsmodellen har foreskrevet, foretar vi valg etter rasjonelt og logisk å ha overveid hva som er best for oss. Men som alle vet, nå også de mest oppdaterte økonomene, er det ikke slik det foregår i praksis. Vi handler fremdeles i stor grad ut fra instinkter, og ut fra hva vi kan kalle ubevisste tommelfingerregler. Ikke minst nobelprisvinneren Daniel Kahneman hat vist hvordan vi i svært mange situasjoner treffer vår valg ut fra slike ubevisste ledetråder, og disse innsiktene er blitt bekreftet og utvidet gjennom et utall eksperimenter.

En viktig innsikt fra flere tiår med empirisk og nevrologisk kognitiv forskning er at vår kognisjon ikke starter fra scratch, fra blanke ark, som vi har trodd, og som mange samfunns- og humanvitere fremdeles tror, men baserer seg på et kognitivt skjelett, et konglomerat av ulike føringer og automatiserte sanse- og tenkeprosesser, tilogmed et sett med intuitive kunnskaper om den fysiske, biologiske og sosiale verden som vi har med oss fra fødselen, fra før vi har hatt muligheter til å lære noe som helst. Disse ubevisste mekanismene er helt nødvendige for at vi skal kunne forstå og lære noe som helst, og de preger ikke bare barns kognisjon, men også voksnes.

Hjernen er et uhyre ressurskrevende organ, og dens størrelse byr dessuten på problemer for fødselen, så det er ikke plass til mye unyttig utstyr her. Så hva er det evolusjonen har utstyrt oss med? Jo, en viktig evne er evnen til å se mønstre ut fra mangelfull informasjon. Før internett var nemlig det meste av informasjonen mangelfull, og hjernen måtte trå til for å skape mening av de ofte utilstrekkelige sanseinntrykkene. Dette er noe vi opplever kontinuerlig: Vi trenger ikke mer enn et par prikker og en strek for å finne et «ansikt», og om streken bøyer seg hit eller dit kan vi se en person som enten smiler eller er sur. Vi kan oppleve en hendelse som likner en annen, og snart har vi en teori klar: Vi har funnet en måte å vinne i Lotto på, eller vi blir forfulgt.

Og noen ganger stemmer det faktisk. Det vi trodde var et ansikt, viser seg å være et ansikt. Pengene som stadig forsvinner, kan skyldes at faktisk er en tyv i nærheten. Og i mange tilfeller en slik kunnskap gull verdt. Mens det å overfortolke disse signalene ikke nødvendigvis gjør så stor skade. Bedre å oppdage en giftslange en gang for mye enn en gang for lite. Det er faktisk et problem når vi ikke er i stand til oppdage mønstre, en tilstand vi kan kalle «undertro» i motsetning til overtro. Og hvorvidt vi er undertroiske eller overtroiske har med noe så materielt som biokjemi å gjøre:

Hvor lett vi kan «se syner» kan reguleres med stoffer som dopamin. Dette er et signalstoff som Parkinsonpasienter har for lite av, og når de blir medisinerte for å få opp nivået av dopamin, reagerer mange med hallusinasjoner. Dette gjelder ikke bare Parkinsonpasienter: også friske mennesker kan få hallusinasjoner av dette, noe nevropsykiateren Peter Brugger har vist.

Brugger mener det går an å være for lite «overtroisk»: Blir dopaminnivået for lavt, greier man ikke å se mønstre som faktisk er der. En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.

Men, som Parkinsonpasienter som får for mye dopamin, kan det også gå den andre veien. Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.

Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.

Ta et eksempel som alle kjenner til: Du tenker på en person, og så dukker vedkommende plutselig opp. Mange vil tolke dette som tegn på , om ikke synskhet, så ihvertfall en ørliten parapsykologisk sans. Men det kan skyldes subliminal persepsjon, dvs at du ubevisst har lagt merke til vedkommende, og at denne informasjonen er blitt bearbeidet av hjernen, uten at du direkte er blitt bevisst på at du faktisk har sett eller hørt denne personen.

Men tenk også på at du kanskje har tenkt på denne personen flere ganger, uten at han eller hun dukket opp, men disse gangene glemmer vi. Det er de spesielle sammentreffene vi husker, og derfor tror vi i etterkant at de skjer oftere enn tilfellet er. Dersom du bor i samme by som en person, og ferdes på de samme stedene, må dere jo av og til treffes tilfeldig. Det er er det samme som skjer når folk ber til Gud i en vanskelig situasjon og opplever at de blir bønnhørt. De glemmer alle de gangene Gud ikke grep inn.

Dette er også et resultat av denne evnen, eller hangen, vi har til å danne mønstre fra ufullstendig informasjon. Ufullstendigheten ligger i alle de episodene vi ikke husker, da sammentreff ikke inntraff. Vi selekterer sanseinntrykkene, og er ubevisst på jakt etter mønstre – fordi det kan være svært viktig å oppdage slike. Noen ganger går det altså over stokk og stein, men i evolusjonens regnskap har slike «falske positiver», som medisinerne sier, altså vært mindre skjebnessvangre enn konsekvensene av å ikke oppdage viktige mønstre. Bedre med litt overtro enn med undertro.

Men overtro er mer enn dette. Jeg nevnte John Lennons piano, som faktisk ble sendt rundt på verdensturne, uten John Lennon, som forlengst var død. Og trakk fulle hus, akkurat som klærne til Elvis, eller et originalmaleri av Vermeer. Et slikt maleri ble solgt for ca 150 millioner kroner for noen år tilbake, etter lenge å ha vært verdsatt til en brøkdel, fordi man ikke visste om det var «ekte» eller et falskneri. Ingenting ved maleriet endret seg, men vissheten om at det var «ekte» betydde alt.

Hva er det som foregår her? Jo, dette er eksempler på hvordan vi mennesker har en hang til å tillegge ting en essens, en slags magisk effekt, i kraft av at den tilhørt en kjent person, vært brukt i en spesiell situasjon, eller liknende. Kjente eksempler på slikt er relikvier, fliser som etter sigende skal stamme fra Kristi kors, den «hellige gral», etc.. Det finnes også eksempler på gjenstander med negativ essens: Hus der drap er blitt begått, eller der mordere har bodd, må ofte rives fordi ingen lenger vil bo der. Og ingen kjøper sko i en bruktbutikk om de får vite at en drapsmann har eiet dem.

Men også denne litt mystiske følelsen av essensen har en nevrologisk og evolusjonær forklaring. Og det finnes eksempler på folk som ikke evner å ha denne følelsen, og dermed får store problemer. Dette er en heldigvis sjelden, men velkjent defekt som kalles Capgras syndrom. Den kan inntreffe etter en hjerneskade eller sykdom og gjør at pasienten tror at nære familiemedlemmer egentlig ikke er de de utgir seg for å være, men prøver å lure ham. Tilstanden kan bli så alvorlig at pasienten tilogmed kan forsøke å drepe de han opplever som bedragere.

Det som gir pasienten denne merkelige forestillingen, er kollisjonen mellom det at han ser og hører at den andre personen ser akkurat ut som, høres akkurat ut som, de han kjenner, men det er noe viktig som mangler, en følelsesmessig merkelapp. Vedkommendes essens er blitt borte. Dermed så kan det heller ikke være denne personen, men en etterlikning, en bedrager.

Psykologen Bruce Hood skriver at rundt seks- eller syvårsalderen, begynner barn å tenke at visse gjenstander som andre personer har eid, på en eller annen måte overtar karakteristikker til disse personene. På både godt og ondt. Man samler for eks på hårlokker eller pyntegjenstander fra kjærester eller andre.

Noen ganger kan dette ta ekstreme utslag, som i tilfellet Armin Meiwes, som i 2002 ble tatt for kannibalisme. Han hadde fått kontakt med en person, Bernd Brandes, over internett som faktisk ønsket å bli spist, og de hadde et måltid sammen, der de først kuttet av Brandes' penis og forsøkte å spise denne, noe som etter litt problemer gikk bra med litt hvitløk. Senere drepte Meiwes Brandes, parterte han og la delene i fryseren, ved siden av frossenpizza. Da politiet stormet huset etter tips, hadde han satt til livs 20 kilo, tilberedt med olivenolje og hvitløk, med sørafrikansk rødvin til.

Meiwes uttalte etterpå at han kunne føle hvordan Brandes ble mer og mer en del av ham, ettersom han spiste. Han påsto tilogmed at hans engelskkunnskaper hadde blitt bedre, han trodde det var fordi Brandes hadde snakket flytende engelsk. Han følte at han hadde overtatt noe av Brandes' essens.

Om dette høres ekstremt ut, hva da med det faktum at en av tre pasienter som har mottatt organer gjennom transplantasjon mener de har overtatt også noe av den opprinnelige eierens psyke? Det er tilogmed eksempler på personer som har tatt over organgiverens vaner og smak. De har åpenbart trodd at noe av organgiverens essens har gått inn i dem selv. Det er noe av den samme tankegangen som ligger bak folks motvilje mot organtransplantasjoner fra andre dyr, spesielt fra griser, som er en svært aktuell organgiver. Igjen er det noe med essensen, noe udefinerbart, som gjør dette vanskelig. Man tror at noe fra grisens sjel følger med på kjøpet.

På samme måte med Lennons piano, eller Elvis' sjal. En splint fra Kristi kors eller Hellig Olavs grav. Eller et maleri som plutselig viser seg å være ekte. Det får umiddelbart en magisk kvalitet, en essens som ene og alene skyldes vissheten om at dette har blitt laget eller brukt av en kjent person. En udefinerbar merkelapp som skyldes en mekanisme evolusjonen har lagt i oss for at vi skal kjenne igjen noe som viktig for oss, men som i noen tilfeller kan få helt absurde effekter.

Det å se mønstre som egentlig ikke er der, føle at et trestykke har en magisk essens, er eksempler på kognitive mekanismer som i utgangspunktet kunne ha nyttige funksjoner, men som kan løpe løpsk. Det er imidlertid en annen type overtro som er litt vanskeligere å skjønne kunne hatt noen nytte. Og da er vi mer over på Märtha Louises verden.

Jeg tenker da på forestillingen om en annen form for eksistens enn den synlige, materielle, slik som ideen om en immateriell sjel, eller troen på åndevesener. Og siden slike vesener ikke har fysisk eksistens, bryr deg seg heller ikke om å følge fysikkens lover. At de likevel på en forunderlig måte kan gi seg til kjenne og påvirke den fysiske verden, er et paradoks som Descartes slet med å forklare, men som de som snakker med ånder ikke syns er noe problem.

Det å se på verden som bestående av to fundamentalt ulike substanser, en fysisk/materiell og en åndelig, er ikke noe Descartes fant på. Dette er faktisk en forestilling som faller helt naturlig for små barn, som mange barnepsykologer har funnet ut. Psykologen Paul Bloom sier vi er naturlige ”dualister”: Vi har to distinkte måter å se verden på: som inneholdende kropper og som inneholdende sjeler.”

Med “sjel” mener Bloom her noe som har sin egen vilje, en intensjonalitet. Et pinnsvin har, i motsetning til en stein, intensjoner, det bestemmer selv hvor det skal gå, det er i en slik forstand vi kan si at et pinnsvin har en ”sjel”. Vi snakker her altså ikke om en ”sjel” i betydningen noe som overlever døden. Men det faller naturlig for barn å gå videre og trekke nettopp denne slutningen, at intensjonalitet = en ikke-materiell sjel. De er tilbøyelige til å tenke at dyr i tillegg til kropp også har noe, en ”sjel”, som kan leve videre selv når kroppen dør.

Dette er noe psykologer har erfart når de snakker med barn. Jesse Bering og David Bjorklund viste barn bilder av en alligator som spiste en mus. Etterpå spurte de dem spørsmål om hva de nå tenkte om musa. Mens barna skjønte at musas kropp var borte, og at musa derfor ikke lenger kunne ete eller gå på do, mente likevel flertallet at musa fremdeles kunne føle og tenke. Musas sjel levde videre. De kunne ikke forestille seg alternativet: at alt ved musa nå var borte. Derfor sier Paul Bloom at “det å tro på et liv etter døden er en naturlig konsekvens av vårt intuitive kartesianske perspektiv.»

Dette gjelder spesielt personer som har vært viktige for oss. Barn har store problemer med å skjønne at når bestemor er død, er det for alltid. «Er hun død ennå?» kan de spørre. Også vi voksne har vanskelig for å innstille oss på en ny virkelighet når en viktig person blir borte. Den psykologiske vekten av denne personen kan fremdeles være så stor at det skaper en kognitiv dissonans i oss, en slags følelse av at vedkommende fremdeles er med oss på en eller annen måte. Det er derfor ikke uvanlig at man begynner å «snakke» med avdøde foreldre eller ektefeller. Og det er heller ikke rart at man oppsøker mennesker som påstår de kan opprette en slik kontakt.

Dyrking av de avdødes sjeler er en av de mest utbredte formene for åndetro, og regnes av mange som opprinnelsen til religion. I dagens Norge har de avdøde en litt mindre fremtredende status, men troen på at de har en slags eksistens, og kan kontaktes, lever altså fremdeles.

Hvorfor en overtrobølge nå?

Religion og overtro får vanligvis oppsving i krisetider, men har vi krise i Norge nå? Materielt har vi det bedre enn noensinne, og bedre enn nesten alle andre. Men på et tverrfaglig seminar på Blindern nylig luftet religionsforsker Otto Krogseth (UiO) tanken om at det kanskje kunne ligge en annen type deprivasjon bak, en «eksistensiell» deprivasjon. Det vil si mangel på mening. En interessant hypotese, som det burde være grunn til å følge opp med empirisk forskning, om det er mulig.

Men da måtte man også søke svar på en del ting som virker spesielle ved dagens bølge av overtro (som ikke er den første i historien, tilogmed antikkens Athen opplevde noe slikt, på slutten av det tredje århundret fvt.): Hvorfor så sterk akkurat i Norge, hvorfor akkurat nå, og hvorfor først og fremst blant kvinner, og ofte velutdannede og velstående sådanne? Er det de som føler denne eksistensielle deprivasjonen sterkest, og hvorfor? Hadde de rett og slett ikke tid til å tenke over slikt før, da de var opptatt med barn og familie mesteparten av livet?

Eller kan vi det fra en annen vinkel: Dersom den nye bølgen av overtro kan sammenliknes med en epidemi, og dette er ikke noen uvanlig måte å se slike fenomener på i nyere forskning, kan den nye oppblomstringen skyldes at motstandskraften mot en slik er blitt svekket? At folk, eller ihvertfall mange av oss, av en eller annen grunn er mer mottakelig for slikt nå?

Dette er ihvertfall en mulighet. Som jeg har prøvd å vise, er ulike former for overtro noe vi så å si er programmerte for å falle tilbake til, dersom vi ikke utvikler andre måter å forstå verden på. Og poenget er at disse andre, mer kritiske og rasjonelle måtene å tenke på, ikke kommer av seg selv. Som mange psykologer har vist, er for eks små barn naturlige kreasjonister, det er svært vanskelig å snakke darwinisme til dem, deres hjerne er ikke laget for denne typen resonnementer. Det er også vanskelig for dem å skjønne at ikke bestemor har en eksistens selv etter sin død.

Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes. Og det er bare i visse kulturer, i visse perioder, menneskeheten har maktet å frembringe en kritisk tenkemåte. Et eksempel var en kort periode i antikkens Hellas, der pre-sokratikerne og senere Sokrates forsøkte å stille kritiske spørsmål til de vanlige måtene å forstå verden på. Det kostet som kjent Sokrates livet, men han viste at det var mulig å leve uten å tro på ånder og guder. Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si. Vi fikk også utviklet en metode til å fremskaffe kunnskap på som gikk langt ut over hva den enkelte kunne makte, nemlig den kollektive virksomheten vi kaller vitenskap. Denne har ikke bare gitt milliarder av mennesker en mulighet til å leve opp, og få et bedre liv, ikke minst gjennom medisinen, den har også hatt en annen funksjon:

Praksisen med å stille kritiske spørsmål, og med å teste ut rådende «sannheter», har gjort at ihvertfall deler av den moderne verden ikke lenger er så mye i overtroens vold som vi var før, og som man enkelte steder fremdeles er: I deler av Afrika dreper man fortsatt hekser i stedet for å undersøke om sykdommer og ulykker kan ha andre årsaker. Og ungjenter voldtas fordi noen tror at dette skal beskytte mot HIV. Så overtro er ingen uskyldig underholdning.

Men flere hundre år etter den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstiden, og på tross at vitenskapelig rasjonalitet har hjulpet milliarder av mennesker til et bedre liv, kan vi oppleve at selv velutdannede og prominente personer mener vi kan snakke med de døde. Dersom dette hadde vært mulig, hadde drapsetterforskernes jobb vært mye enklere, men rasjonelle argumenter nytter tydeligvis ikke her. Kan dette ha sammenheng med at statusen til vitenskap og fornuft er blitt motarbeidet av mange de siste årene, fra TV-kanaler til postmodernistiske kulturteoretikere og deres halvstuderte disipler i media? Slik at beredskapen mot overnaturlige forklaringer er blitt for dårlig?

Hjernen vår er innrettet slik at det er lettere å forholde seg til person enn til sak. Dette spiller media på: I aviser og TV er det ikke argumenter, men hvem som påstår noe, som teller. Hvem Märtha får «støtte» fra, er viktigere enn holdbarheten i hva hun sier. Hun er jo både pen og snill, og dessuten en virkelig prinsesse. Og Snåsamannen er jo slik en bra kar, så han kan vel ikke fare med tull? Og avisenes kommentatorer fremstår mer og mer i helfigur. En slank og velfrisert kvinne som viser hun følger klesmoten, og har råd til det, er visst per definisjon verd å lese.

Men det å skille sak fra person har vært grunnleggende for utviklingen av de moderne samfunn, for demokrati og menneskeretter, og for kritisk tenkning og debatt. Jo mer media preges av kjendiseri og irrasjonalitet, desto viktigere blir skolens rolle, dersom vi vil ta vare på idealene fra opplysningstiden. Men hvordan fyller skolen denne rollen? Kan respekten for egen og andres tro og overtro ha blitt viktigere enn evnen til kritisk tenkning og skepsis mot etablerte sannheter? Dette er ihvertfall en hypotese som burde undersøkes, sammen med hypotesen om «eksistensiell deprivasjon».

Kritisk tenkning og kunnskap har dårlige vilkår i dagens skole. Man kan komme seg gjennom hele skoleverket og til doktorgrad uten å ha forstått noe som helst av hvordan vi er blitt de vi er, det vil si evolusjonen. Du lærer ikke noe om hvordan hjernen vår fungerer, hvordan vi faktisk tenker, før du eventuelt tar psykologi på universitetet, og det er først nylig du begynte å lære noe slikt selv der. Du lærer ikke noe om hva vitenskap og vitenskapelig kunnskap er. Du kan istedet oppleve, som mange gjør på universitetet i dag, å bli servert utdaterte og uholdbare teorier om hva kunnskap er og hvordan den kan skaffes til veie. Bedre blir det ikke av at norske universiteter siden 60-70-tallet har innpodet flere generasjoner av studenter med en grunnleggende skepsis, for ikke å si fiendtlighet overfor ikke bare naturvitenskapen, men all empirisk vitenskap. Istedet faller man ned på nye varianter av dualisme, og ordmagi. Man finner på et ord, og tror man har funnet en forklaring.

Det begynte med den misforståtte positivismekritikken, samtidig som vitenskapen fikk skylda for både atomtrusselen og den kjemiske forurensingen av miljøet. Senere kom diverse intellektuelle moteretninger, ikke minst postmodernismen, som hevdet at vitenskapen var kun en av mange mulige historier om verden, og at den var et redskap for hvite menns makt. Og dersom vitenskapen var noe maktens menn hadde konstruert for sitt eget formål, hvorfor skulle vi interesse oss for den?

Så i en verden der vårt liv preges mer og mer av vitenskapen, der vi også snakker om at vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet, har kunnskapen blitt stadig mindre viktig. Vi har sett dette reflektert i norske skoleelevers synkende kunnskapsnivå, men dette er kun toppen av isfjellet. Og utviklingen der vi bruker mindre og mindre tid på å lese lange tekster, som tvinger oss til å tenke, og i stedet klikker oss fra sted til sted på internettet, forsterker dette.

Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.

Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.

Det er dette som gjør at vi har fått bedre måter å bekjempe sykdom på enn heksedoktorenes dans og trylleord. Det er dette som gjør at vi ikke lenger brenner folk for hekseri her i landet. Det er også derfor vi ikke lenger tror at noen har fått sin makt av gudene. Det er med andre ord pga fornuften, i stedet for overtroen, at vi har kjempet oss til menneskerettigheter og demokrati.

Det er derfor skepsis og vitenskap er så viktig. Som den spanske maleren Goya viste i ett av sine bilder: Når fornuften sover, kommer demonene fram. Og akkurat nå sover fornuften litt for mye her i Norge. Det har å gjøre med flere ting, men ikke minst en vitenskapsfiendtlighet som har vokst fram siden 1960-tallet, som har satt sine spor både i media, skole og høyere utdanning. Parallelt har mediene funnet at det er god butikk i å appellere til de mest primitive, mest lettvinte tendensene i menneskesinnet. Derfor flommer Dagbladet – som tidligere var den kritiske intelligensiaens avis - over av spåkoneannonser, og de kommersielle TV-kanalene og kinoene er blitt overtatt av medier og vampyrer.

Småbarnseksperimentet

En artikkel jeg har fått mye respons på:

SMÅBARNSEKSPERIMENTET

Gjør vi et stort eksperiment med barna våre? Utsetter vi dem for et oppvekstmiljø de ikke er tilpasset, og bare håper det går bra?

Noe av det mest spesielle med mennesket som art, er at vi fødes uferdige og hjelpeløse. Vi blir egentlig født for tidlig, noe som var et biologisk kompromiss for at vi skulle ha våre store hjerner. Dette gjør at menneskebarn i flere år er avhengig av omsorg, og dette har naturen ordnet ved å gi oss instinkter til dette. Foreldre (i hovedsak mødre) har visst hva de skulle gjøre med små barn, og denne medfødte kunnskapen er blitt styrket ved at oppveksten gjerne foregikk i grupper. Nye foreldre var aldri uvitende om sine plikter, de hadde lært disse ved både observasjon og praksis. det manglet heller ikke på instruksjon om de skulle være i tvil.

Gjennom historien og i de fleste kulturer har barneomsorgen vært påfallende lik. Men det moderne Vesten er et unntak. Her har den nære tilknytningen til foreldre i barnas første år som man finner i de fleste kulturer blitt brutt: Små barn må her sove alene, og blir ofte overlatt til seg selv, og satt bort i grupper av jevnaldrende under oppsyn av ofte ufaglært personale. Folk fra andre kulturer blir ofte sjokkerte når de ser hvordan vi behandler ungene våre.

Dette gjelder i mindre grad nordiske land enn andre: Hos oss har vi permisjonsordninger som lar barna få være sammen med foreldrene det første året, noe som sjeldnere er tilfelle i land som USA og UK, der barn ofte blir satt bort til andre allerede etter tre måneder. Men hva vet vi om barns behov de første årene?

Kunnskap om barns grunnleggende behov har i stor grad vært basert på antakelser, kombinert med en (bekvem?) tro på barns evne til å tilpasse seg alle forhold. Ett resultat har vært at barns psykiske og atferdsmessige problemer har økt i den vestlige verden. Et indisium på at disse tingene henger sammen, er at det er i de landene der barns behov for omsorg er blitt minst tilgodesett – USA, UK, Australia, New Zealand - at barn sliter med de største problemene. Vi snakker om spiseforstyrrelser, fedme, depresjoner, mobbing, tenåringsgraviditeter og frafall fra skolen. Over en tredel av britiske barn sier de ikke føler seg elsket av sine foreldre, og over halvparten sier de ikke kan snakke med foreldrene om sine problemer.

Hvorfor er det blitt slik? Hvilke av barnas behov er det vi overser? Og hvilke problemer får individene og samfunnet på grunn av dette? Dette er spørsmål den britiske psykologen Sue Gerhardt behandler i flere av sine bøker, nå sist i The Selfish Society. Hun driver selv praksis, men har også et godt overblikk, som gjør bøkene hennes til kunnskapsrike innføringer i moderne barne- og utviklingspsykologi.

Et poeng som er blitt stadig viktigere i utviklingspsykologien, er hvor viktig emosjonene er, og spesielt hvordan barn lærer seg å regulere sine egne emosjoner. Dette krever et nært samspill med stabile omsorgspersoner, spesielt de to første årene. Det er essensielt at en slik omsorgsperson er tilgjengelig når barnet trenger det, og at vedkommende kan gi respons på barnets følelser. En slik respons fungerer som et speil, der barnet lærer seg å se sine egne følelser.

Dersom barn ikke får den nødvendige responsen på sine emosjoner, kan de utvikle dysfunksjonelle strategier i rent selvforsvar. De kan for eks trekke seg tilbake, fordi de lærer at ingen responderer. Eller de kan utvikle en atferd der de overreagerer, og blir små tyranner. Et tredje alternativ er en usikker vingling mellom ulike strategier.

Dersom de ikke får utvikle gode relasjoner i denne viktige første tiden, kan det bli vanskelig for dem å inngå i nære, trygge relasjoner senere i livet. Og dersom de ikke lærer å regulere sine stressresponser, kan det skape atferdsproblemer, bla. i form av konsentrasjonsvansker. Flere undersøkelser (av bla Megan Gunnar) har vist at unger som er mye i barnhage, får en unormal stressrespons, med stigende kortisolnivå utover dagen (det motsatte er normalt).

Tradisjonelt har førskolepedagogikk lagt mest vekt på å utvikle kognitive og sosiale ferdigheter, lære dem regler for oppførsel, samarbeid, etc.. Men det emosjonelle aspektet har vært lite ivaretatt. Gerhardt mener at dette burde være noe av det viktigste i førskolealderen, fordi uten et robust og harmonisk emosjonelt grunnlag vil læring og atferd bli problematisk,

Siden en god emosjonell utvikling krever stabile omsorgspersoner, mest av alt de to første årene, er det ikke rart at Gerhardt kommer på kollisjonskurs med hva mange "moderne" mennesker mener om barneomsorg. Barn i dag skal passe inn i foreldrenes jobbtimeplan, der man prøver å ta igjen for det forsømte i såkalt "kvalitetstid".

Men småbarn kan ikke innrette seg etter en slik timeplan, de må ha omsorg når de trenger det. Og institusjonene der de ofte tilbringer opp mot 40 timer i uka, er ikke designet med tanke på barns behov for stabile omsorgspersoner. Og ihvertfall ikke personer med emosjonell tilknytning til barnet, som ofte er en forutsetning for et godt samspill.

Konsekvensen blir, ifølge Gerhardt, at alt for mange barn i dag vokser opp med en emosjonell "mangelsykdom", som de prøver å bøte på med å knytte seg til ting heller enn personer. Og foreldrene bidrar ofte til dette, ved å gi dem ting i stedet for tid og personlig omsorg. Dette gir omsorgspraksisen samfunnsmessig relevans, ved at den fremmer en materialistisk forbruksmentalitet, noe som gjør det vanskelig for oss å løse utfordringer som miljø- og klimaproblemer.

Problemet er nok større i USA og UK enn her, fordi norske barn får mye foreldrekontakt det første året. Men når de blir ettåringer blir situasjonen mye den samme, og dette andre året er svært viktig for hvordan barn lærer å regulere sine følelser og sin atferd i forhold til andre mennesker.

Gerhardt sier ikke at ungene nødvendigvis skal være hjemme til de er to år, men at kvaliteten på omsorgen i de to første årene er svært avgjørende. De yngste barna bør ha faste omsorgspersoner, og disse bør vite hvilke behov barna har.

Ofte kan man nok få inntrykk av at kunnskapen om barns behov ikke er helt på topp, verken hos de som planlegger barnehagene, eller de som utdanner førskolelærere. Nylig sto et innlegg fra en slik høyskolelærer på trykk i Aftenposten, der moderne utviklingspsykologi ble avskrevet med at "barns utvikling ikke følger noe skjema". Budskapet var at ingen kan si noe sikkert, og at det er derfor ikke er noen grunn til bekymring. Barna klarer seg uansett!

De som har studert barn overlatt til seg selv, som i rumenske barnehjem, er nok ikke enig: Slike barn får nevrologiske skader, «sorte hull» i hjernen, fordi de ikke fikk den omsorgen de trengte, til rett tid.

En artikkel som ikke er lagt på nettet, og som mange har etterspurt (Klassekampen, 9/6-11):

LIV ETTER DØDEN?

Forrige uke gikk forhåpentlig siste episode i serien «Schrødingers Katt» har sendt om paranormale fenomener, under et syltynt dekke av å gi disse en «vitenskapelig» behandling. For meg som var med å skape «Katta», det eneste programmet om vitenskap på norsk TV, og som vi klarte å få en million seere på, uten å ty til slike midler, var det et sørgelig syn. Forrige tirsdag handlet det om intet mindre enn «livet etter døden», som såkalte «nær-døden-opplevelser» (NDO) blir tatt til inntekt for.

Hvorfor mase om dette? Skal man ikke være «åpen» for det mystiske i tilværelsen? Joda, jeg har sans for mystikk, og all respekt for søkende mennesker. Men i tillegg til åpenbaringer trenger vi også vitenskap, en mer håndfast kunnskap. Det er vitenskapen vi kan takke for at vi idag kan leve trygge og lange liv, selv om vi er mange ganger flere nå enn da Malthus fant ut at kloden snart var overbefolket.

Men vitenskapen er faktisk også langt mer mystisk og spennende enn det paranormale alternativet, fordi den konstant utfordrer vår tanke. Ikke minst er hjernen et fantastisk organ, som kan dikte oss de merkeligste historier både i våken og sovende tilstand. Og de siste tiårene har vi fått en mengde bøker, skrevet av hjerneforskere, om disse oppdiktede universene som hjernen skaper for oss, av folk som Oliver Sacks, V.S. Ramachandran. Michael Gazzaniga og Andrew Newberg. Mye av dette er historier som minner om de typiske nær-døden-opplevelsene, eller enda mer bisarre.

Men i «Kattas» program får vi ikke vite noe om dette. Ingen av de intervjuede forskerne er hjerneforskere: Parnia er lungespesialist, van Lommel er hjertelege, det var også en amerikansk kreftlege med. Fenwick var riktignok psykiater, men har ikke gjort noen nevrologisk forskning på NDO, og er mest kjent for bøker han har skrevet sammen med sin kone om tidligere liv og hvordan døden er en port til en annen virkelighet. Parnia har sin særegne teori om hvordan «bevisstheten kan virke uavhengig av hjernen, og bruker den grå hjernemassen til å manifestere tankene, akkurat som et fjernsyn oversetter bølger fra luften til bilder og lyd». Ikke akkurat «rocket science».

Samtidig som Katta presenterer disse som «toppforskere», og antyder at de ligger i forkant av det de noe nedlatende kaller «tradisjonell vitenskap», underslår de at det faktisk er gjort nevrologisk, eksperimentell forskning på denne typen opplevelser. Det er tilogmed flere ordentlige forskere – Henrik Ehrsson, Michael Persinger, Olaf Blanke – som har vist hvordan man kan fremkalle ut-av-kroppen opplevelser med kunstige midler.

Men det kommer også tydelig fram at verken de intervjuede forskerne eller programskaperne har fulgt med på de siste tiårenes omfattende forskning på bevissthet. Da hadde de vært klar over at bevisstheten hele tiden lager hypoteser om virkeligheten for oss, at den kontinuerlig «hallusinerer» ut fra tilgjengelige input, og at når disse blir borte eller forvansket, ser vi de merkeligste ting. Det finnes spesifikke nevrologiske sykdommer med sine ulike typer hallusinasjoner. Dette burde være barnelærdom. Også at bevisstheten «jukser» med tiden, noe som kan forklare hvorfor enkelte synes å huske fra et tidsrom da hjertet var stanset. Minnene er rekonstruksjoner, og upålitelige sådanne.

Det er ingenting «galt» ved å forske på nær-døden eller utenfor-kroppen opplevelser. Dette kan gi interessant kunnskap om hvordan hjernen fungerer i ekstreme tilstander. Det var nok derfor Parnia fikk publisert en artikkel i 2001. Og en tilstand der man nesten dør, og blir «vekket til live» igjen, er uten tvil spesiell. Men det som går igjen i de rapporterte beretningene, er et godt indisium på at det er hjernen selv som forårsaker disse opplevelsene (som altså også kan induseres ved for eks magneter), enn at vi skulle ha en frittflyvende sjel. For da skulle man heller tro at sjelen kunne fly hvor som helst, og ikke akkurat i samme posisjon hver gang. Og hvorfor flyr den aldri utenfor det området pasienten kan sanse? Alt dette burde tale for en nevrologisk forklaring, ikke mot den.

Hvordan man så kan få det faktum at mange endrer seg sin innstilling til livet etter en slik hendelse til å bli et «bevis» for et liv etter døden, er uforståelig. Mer forståelig er det at man unnlater å fortelle at også svært mange (den kjente hjerneforskeren Andrew Newberg anslår en tredel) får psykiske problemer etter en slik opplevelse. Det ville jo ikke passe inn i fortellingen.

Hvordan kan noe slikt kan passere nåløyet for et «vitenskapsprogram», ja, for et dokumentarprogram i det hele? Vinklingen var bevisst fordreiende, tilogmed oversettelsene var det jukset med. Når Parnia snakker om «those who claim that they have had such experiences» blir det oversatt med «de som HAR HATT slike opplevelser». Sluttreplikken til den eneste skeptikeren, Chris French, ble klippet til på slutten slik at han nærmest påsto at denne forskningen beviste at det fantes en annen virkelighet. Det han egentlig forsøkte å si, var at DERSOM denne forskningen viste at det faktisk fantes en bevissthet utenfor hjernen, ville dette ha enorme implikasjoner. Selvsagt, men det var altså dersom.

Programmet var det motsatte av «undersøkende journalistikk»: Man lot et lite og fullstendig skjevt utvalg menneskers opplevelser – kanskje reelle, kanskje ikke – fungere som «bevis» på en alternativ virkelighet. Man stilte ikke kritiske spørsmål til forskerne. Man tok ikke med den nevrologiske forskningen som er gjort på slike opplevelser, og presenterte ikke andre mulige forklaringer av disse fenomenene enn at dette «må» være noe en frittsvevende «sjel» opplever, selv om slike forklaringer finnes.

Enten har NRK her bevisst brukt et dekke av «vitenskap» til å drive propaganda for et bestemt metafysisk livssyn, eller mer sannsynlig: De har rett og slett ikke kompetanse til å vurdere hva som er «vitenskap» og hva som ikke er det. Da burde de heller ikke produsere eller presentere programmer om slikt. Eller, som jeg har foreslått: få satt en helt ny redaksjon, med kompetente folk, på jobben. For det er mer enn nok av interessante – og ikke minst viktige og relevante – temaer innen virkelig vitenskap. Og vi at vi som nasjon mangler vitenskapelig kunnskap på en rekke områder, får vi demonstrert hver eneste dag.

NRKs posisjon som lisenskanal er basert på en kontrakt med det norske samfunnet, der NRKs jobb også er å fremme opplysning. Joda, det skal også lages religiøse programmer og rent tull. Men da bør det presenteres som sådan, og ikke som «vitenskap». Det er faktisk noen der ute som ennå mener at kunnskap er viktig. Men som vi vet fra en rekke PFU-dommer: NRK hever seg over all kritikk, akkurat som andre nesten-døde svever over sin egen kropp.Til noen skrur av life- supporten.