Fra Klassekampen, 25/8:

ONDSKAPENS ANATOMI

Det var naturlig at mange følte behov for å bruke ordet «ondskap» om det som skjedde på Utøya. Vi har ikke så mange andre ord som passer på en slik gjerning. Men hjelper det oss til å forstå hendelsen, eller gjerningsmannen?

Ikke ifølge den kjente psykologen/psykiateren Simon Baron-Cohen. Jo, han fra «Hjernevask», der han ble intervjuet om kjønnsforskjeller, men mest kjent internasjonalt for sitt arbeid med autisme og empati. Med mange Holocaust-ofre i sin familie, skulle man tro at han mente ondskap var en reell størrelse, men han har lite til overs for filosofers og teologers bruk av dette begrepet. Det forklarer ingen ting, og står heller i veien for forståelse.

I stedet vil han forstå det vi kaller for «ondskap» ut fra en vitenskapelig vinkel. Og han vil heller beskrive dette negativt, som fravær av empati: «Zero Degrees of Empathy», som hans nye bok heter. Som tittelen antyder, er empati noe vi har i større eller mindre grad. Det er dels situasjonsavhengig – vi pleier ikke å ha stor empati for mordere eller voldtekstmenn – men det er også mer permanente ulikheter i hvor mye empati folk har.

For de fleste av oss, det meste av tiden, hindrer vår naturlige empati (også mange dyr har empati, tilogmed rotter) oss i begå «onde» handlinger. Vår medfølelse setter en sperre for hva vi kan gjøre. I visse situasjoner kan denne sperren være lav, og selv «normale», «snille» mennesker kan begå uhyrligheter. Her kan ideologi og religion være medvirkende, på den måten at hensynet til noe «større» og «viktigere» enn enkeltmennesker kommer i første rekke. Vi kan også bli drevet til uhyrlige handlinger når vi opptrer i grupper. Dette er heldigvis unntak, ihvertfall i dagens samfunn. Det finnes imidlertid mennesker som bevisst, og over lang tid, begår handlinger vi kaller «onde», som ser ut til fullstendig å være uten empati.

Hvem er disse? Ifølge Baron-Cohen er det tre personlighetstyper som gjerne viser null empati. Den ene er type P, psykopaten, kanskje for mange den klassiske onde personen, og en type som er overrepresentert i fengslene. Det er også langt flere menn enn kvinner som passer denne karakteristikken. Men slik psykopater vanligvis defineres kan dette også være personer som lever etter loven, men som bruker andre mennesker kynisk for å nå sine mål. Noen kan også føle skadefryd ved å plage sine ofre.

En annen personlighetstype som ofte har null empati, er «Type B», «borderline»-tilfellene. Dette er svært impulsive personer som gjerne hater de menneskene de er avhengige av. Også disse bruker andre mennesker til sine egne behov, og er uten evne til innlevelse i andres skjebner. Et klassisk eksempel er Marilyn Monroe, og tilstanden er ganske vanlig: den rammer rundt 2 prosent, av begge kjønn.

En mindre studert type er «Type N», narsissistene. Disse er, som ordet sier, ekstremt selvopptatte personer, og mange av disse begår ikke egentlig «onde» handlinger. Men det antas at det er i denne gruppen man finner mange seriemordere, mennesker som utviser en systematisk, detaljert metode i sine ugjerninger. Tre fjerdedeler er menn, og et gjennomgående trekk her er at de ikke føler seg nok verdsatt av samfunnet. Det er naturlig å tenke på denne typen i forbindelse med en aktuell sak.

I tillegg de disse tre typene finnes det en helt annen type mennesker som har problemer med empatien, men uten at man vil bruke merkelappen «ond» på dem. Dette er mennesker med autistiske trekk, som av nevrologiske grunner rett og slett ikke forstår andre mennesker, men som likevel – ut fra ren logikk og sans for rettferdighet – kan oppføre seg ekstremt moralsk. Dette er personer der evnen til empati blir fortrengt av evnen til systematikk.

Men hvordan ender mennesker opp uten empati? Skyldes det arv, opplevelser i barndommen, eller andre forhold? Her synes det å være en mix, for alle tre hovedtypene, med visse variasjoner. Borderline- tilfeller synes ofte (men ikke alltid) å være produkter av misbruk og mishandling i barndommen. For psykopater er det ofte dårlig emosjonell kontakt med foreldre som ligger i bunn, men det er også et rent genetisk element, som ikke kan forklares av miljøet. Når det gjelder narsissistene, er de så lite studerte at det bare blir gjetninger. Men summen er altså: genetiske forutsetninger pluss uheldige omstendigheter under oppveksten kan skape mennesker med minimal empati, men disse gruppene utgjør hver sjelden mer enn 1 til 2 prosent av befolkningen.

Baron-Cohen og andre forskere har også funnet ut mye om hva det er i hjernen som svikter i slike tilfeller. Han bruker begrepet «empati-kretsen» om et nettverk av minst ti hjernestrukturer som tilsammen gir oss evnen til empati. For dette er ingen enkel egenskap: Den krever både at vi kognitivt er i stand til å tolke andre mennesker og deres situasjon, men også at vi emosjonelt er i stand til å respondere på dette. Psykopater, for eksempel, kan gjerne forstå intellektuelt at andre lider, men greier likevel ikke å føle noe i forbindelse med dette.

Et aktuelt spørsmål er om gjerningsmenn som fullstendig mangler empati, og dermed de vanlige sperrene mot voldelige handlinger, er å regne som «normale». I vanlig rettspsykiatrisk forstand gjør ikke empatimangel en gjerningsmann utilregnelig, og vi vet at slike mennesker kan drive nitid planlegging og fremstå som svært rasjonell.

Baron-Cohen mener rettspsykiatrien bør endres. Han nevner et kjent eksempel med en mor som drepte sine to barn, for å straffe sin ex-mann. Ifølge psykiaternes internasjonalt brukte handbok, DSM (Diagnostic and Statistical Manual), passer hun ikke inn i noen kategori for «mental sykdom». Men Baron-Cohen mener at både forskning og sunn fornuft tilsier at hun ikke var «normal» eller «tilregnelig» i gjerningsøyeblikket. Det samme vil antakelig gjelde en mange seriemordere, som virker rasjonelle, men som har en alvorlig defekt: mangel på empati. Baron-Cohen mener likevel det er på sin plass, av hensyn til samfunnet og til de berørte, å gi slike personer straff. Men de er altså langt fra «normale».

Strafferettslig vil kanskje ikke en empati-relatert forståelse av «onde» handlinger få mye å si. Men når man vet mer om hvordan noen mister - eller ikke får utviklet – den normale evnen til empati, kan man tenke at det kan bli lettere å forebygge, og kanskje behandle, slikt. Baron-Cohens forskningsgruppe har selv funnet fire gener som disponerer for empati, og nevner bla. oxytocin som et mulig behandlingsmiddel, for visse tilfeller.

Men spørsmålet er om vi klarer å gi slipp på forestillingen om «ondskap»?

FRA DATASPILL TIL VIRKELIGHET

(Fra Klassekampen, 11/8-2011)

FRA DATASPILL TIL VIRKELIGHET

Kan dataspill fremavle vold, og tilogmed massedrap? I kjølvannet av Utøya/Oslo-hendelsen har mange tilhengere av dataspill kommet på banen og hevdet at det er bakstreversk og gammeldags å hevde dette. «Hvorfor er det alltid dataspillene som får skylda? Spillerne er lei av å bli stigmatisert,» skriver Dagbladet. Og de får støtte fra såkalte eksperter: «Det er aldri påvist noen årsakssammenheng mellom vold og spill,» sier spillforsker Espen Aarseth. Og drar fram det vanlige medieforskerpoenget om «moralsk panikk». I et innlegg i Aftenposten skriver en annen spillforsker, Kalle Gjesvik: «Å forby fremtiden har sjeldent vært vellykket.»

Argumentasjonen går bla på at dersom dataspill avler vold, ville gatene vært fylt av blod, fordi så mange spiller dem. Et annet argument er at det også finnes vold i bøker, på film og på TV. Nok en spillforsker, Torill Mortensen, skriver i sin blogg at «vi hadde krig, vold, kriminalitet og fanatiske mordere - noen av dem ordentlige korsfarere - lenge før vi hadde moderne medier.»

Joda, det har alltid vært vold. Og det er mange som spiller dataspill som «World of Warcraft» (AB Breiviks yndlingsspill) uten å bli massemordere. Men mennesket er mer komplekst enn som så, og det er påfallende at de fleste av disse «spillforskerne» ikke er psykologer. Deres ekspertise går derfor ikke på det som er relevant her: Hva er eventuelt dataspillenes bidrag i «the making of» drapsmenn som ABB?

ABB tilhører en heldigvis liten kategori massedrapsmenn som vi kan kalle einstøinger, som i liten grad springer ut av et miljø i «Real Life». Hos de fleste av disse går det igjen at de har vært svært ivrige dataspillere. Det er ikke dette alene som har gjort dem til drapsmenn, de har alle komplekse livshistorier bak sine handlinger, gjerne preget av ensomhet og fornedrelser. Spørsmålet i denne sammenhengen er om dataspillene kan ha bidratt til å gjøre dem til drapsmenn.

Kalle Gjesvik, som har forsket på nettavhengighet og rollespill, innrømmer at mange drapsmenn sannsynligvis kan bli «inspirert i gjennomføringen av voldshandlingen» av dataspill. Fra andre forskere er budskapet enda klarere. For Pat Brown, psykolog og en av USAs mest kjente kriminalprofilerere, er sammenhengen selvsagt. Ikke for vanlige, sunne mennesker, men for de som ikke er det (og de er det ganske mange av): «Det er klart at for et sunt sinn, i en sunn familie, skader det ikke å spille litt dataspill. Men å spille voldelige dataspill har en annen innvirkning på en psykopatisk hjerne. Psykopater forstår også at det er en fantasi, det er ikke det, men de lever seg inn i dette på en annen måte. De setter seg psykologisk inn i skyterens sted og nyter makten ved å skyte, og har de sett den ene voldelige scenen etter den andre, blir til slutt ikke fantasien nok. De vil se det i levende live.» (sitat fra Morgenbladet)

Tidligere leder for Royal Institution, den kjente hjerneforskeren og farmakologen Susan Greenfield, tar i et intervju (NewScientist, 30/7) et oppgjør med de som benekter at digital teknologi påvirker hjernen vår, og som hevder at det ikke finnes «bevis» for slikt. Hun spør hva slags bevis de trenger? «Må vi vente i 20 år for å se at folk blir annerledes enn tidligere generasjoner? Noen ganger er det bare slik at du ikke kan gå inn i en lab og få konklusjoner over natten.»

Hun sier det nå finnes masse forskning som viser slike sammenhenger, noe av det nyeste er en artikkel i PloS One, «Microstructure abnormalities in adolescents with internet addiction disorder». Som tittelen antyder, handler denne om hvordan overdreven bruk av digitale medier og spill setter fysiske spor i hjernen. Greenfield peker på fenomener i tiden som sannsynligvis henger sammen med barns bruk av teknologi, som «happy slapping» (mobbevold formidlet via mobil og nett), økning i antallet med autistiske symtomer, etc.. Hun viser til en review-artikkel i journalen Neuron av kognisjonsforskeren Daphne Baveller, som sammenfatter empiriske bevis for at det er en link mellom økt vold, distraksjon og avhengighet hos barn, og teknologibruk.

Men hva med påstanden om at det alltid har vært vold i mediene, som Kalle Gjesvik påpeker, også i daglige sendinger som Dagsrevyen? Den store forskjellen er, ifølge Greenfield, at de nye mediene forbrukes på en helt annen og mer omfattende måte, «det faktum at folk nå bruker mesteparten av deres våkne timer i bruk av dem.» Det var noe helt annet å se på fjernsyn i noen få timer sammen med familien, enn å sitte dag og natt alene med skjermen.

Det er selvfølgelig riktig at datavold ikke automatisk fører til vold i «Real Life». Det kan sikkert også være slik at det å spille dataspill for noen kan være en måte å avreagere på. Poenget er at vi ikke vet hvordan dette virker i hvert tilfelle. Men vi vet at av de som har stått bak massakre av typen Utøya eller Columbine, har de fleste vært ivrige dataspillere. I tillegg har de selvfølgelig hatt personlighetsforstyrrelser, og problemet er at dataspill har en sterk tiltrekning på de som er i faresonen.

Her hjemme har skoleforskeren Kjell Skogen skrevet om hvordan en del evnerike gutter faller utenfor i den norske skolen, og står i fare for å havne utenfor samfunnet. ABB er utvilsomt svært intelligent innenfor et visst spektrum: Planleggingen av dobbeltaksjonen viser dette med all tydelighet. Det finnes også andre eksempler på svært intelligente unge menn som sitter i norske fengsler.

I USA har den kjente psykologen Roy Baumeister pekt på det samme problemet som Skogen: I dagens samfunn, og spesielt i skolesystemet, er det mange intelligente gutter som ikke får nok utfordringer, og ikke den anerkjennelsen de trenger (i boken Is There Anything Good about Men?). Det gjelder særlig nerdene, som ikke kan utmerke seg på sportsarenaen. For mange av disse blir den eneste utveien nettopp dataspill: «I dag kan slike gutter hevde seg i videospill. De vet hvordan deres jevnaldrende spiller disse spillene og hva de scorer. Akkurat da samfunnet tok fra dem muligheten til å utmerke seg gjennom skolearbeid, så ga det guttene en alternativ måte å bygge opp selvfølelsen på, ved å bli «helter» i videospill.»

ABB er en av fem millioner nordmenn. Av disse er det kun han som så langt er blitt massemorder. Det betyr at vi skal være forsiktig med å si hva det var som gjorde ham til det. Vi kan ikke dra kategoriske slutninger fra ett enkelttilfelle. Men å utelukke dataspillenes rolle er uansvarlig – og uvitenskapelig. ABB syntes selv å være klar over disse spillenes betydning, og brukte dem (sammen med anabole steroider, andre medikamenter, musikk og ideologiske artikler) bevisst for å «bygge seg opp».

UTENFOR SKJEMA

Fra Klassekampen 28/7-11:

UTENFOR SKJEMA

Bilbomben i Oslo sist fredag ble umiddelbart tatt for å være islamistiske terroristers verk. Dette var en «sannhet» som var implisert også i NRKs dekning av hendelsen, og vi har etterpå fått rapporter om spontane hevnaksjoner på folk som så ut som muslimer. For det «måtte» jo være slike som sto bak, ikke sant? Selv etter at det kom meldinger fra Utøya om at det var en hvit nordmann i politiuniform som gikk rundt og skjøt folk, og at samme mann var blitt sett i nærheten av der bomben i Oslo hadde gått av, gikk det lang tid før media og såkalte eksperter greidde å omstille seg: Forestillingen om at det måtte være islamister levde videre. Noen utenlandske media forsøkte å tilpasse seg til de nye opplysningene ved å spekulere at det antakelig var en hvit nordmann som hadde konvertert til Islam. Men det var det altså ikke.

Hvorfor reagerte media, eksperter og vanlige folk på denne måten – selv etter at meldingene fra Utøya burde ha satt dem på andre tanker? Fordi de er rasister og muslimhatere, og tror at alt ondt har rot i Koranen? Kanskje noen gjør det, men neppe de fleste. Det er heller snakk om noen fundamentale psykologiske og kognitive mekanismer, mekanismer som til vanlig er til god hjelp, faktisk helt nødvendige for at vi skal klare oss, men som i enkelte tilfeller gjør at vi har vanskelig for å skjønne hva som foregår, fordi vi ikke klarer å forholde oss til den nye informasjonen.

Disse mekanismene er blitt utviklet fordi vi hvert eneste sekund, gjennom våre fem ordinære sanser og noen til, tar til oss en ufattelig mengde data, som vi egentlig ikke har sjans på å fordøye. Hjernen vår er derfor innrettet slik, gjennom millioner av år med evolusjon, at den i første omgang bare tar hensyn til en liten del av disse dataene, de som best passer inn i noen ferdiglagede skjemaer i hjernen. Disse skjemaene er dels noe vi er født med, dels noe vi har utviklet i løpet av livet. Og mange av disse har vi fått fra kulturen vi er vokst opp i.

For de fleste av oss er et skjema noe vi fyller ut på papir, men i psykologien og kognitiv vitenskap har dette en mer spesifikk betydning. Det er en organisert samling av informasjon, som til sammen danner et mønster for vår forståelse av en situasjon, et sted, et tema, eller noe annet vi gjerne støter på flere ganger og må forholde oss til. Istedet for at hjernen da hver gang skal måtte tolke alle detaljer og sammenhenger på nytt, gjør den heller dette: Den forsøker å kjenne igjen hvilket skjema det her er snakk om, og kan da ta en mengde informasjon for gitt. På den måten reduseres informasjonsmengden ned til en mengde som er mulig å håndtere.

Et eksempel: Du kommer inn på en restaurant du aldri har vært på før. Selv om denne er helt ny for deg, tar du likevel en mengde ting for gitt: Du ser etter en hovmester, kelner eller en annen ansatt som kan svare på om det er ledig bord. Du setter deg ned der du blir anvist og forventer at en kelner skal dukke opp med en meny, som du kan bestille mat fra, og så videre. Du går ikke ut på kjøkkenet og sier hva du skal ha. Psykologene vil si at du har et skjema (eller «script») for restauranter som du aktiverer i en slik situasjon. Hadde du kommet inn på legevakten, hadde du forventet noe annet, og handler deretter.

Det var den britiske psykologen Frederic Bartlett som utviklet ideen om skjemaer i en serie eksperimenter i 1932. Han presenterte informasjon, for eks et eventyr, for folk fra ulike kulturelle bakgrunner og fant at de tolket informasjon svært forskjellig. De husket ulike ting, ut fra hva som var relevant for dem, og kunne også fordreie informasjon slik at det passet deres forståelse – deres skjema – bedre.

Bartletts ideer ble lenge oversett, men trukket fram igjen av Ulric Neisser i 1967. Skjemaideen ble senere tatt i bruk og videreutviklet innen «Kunstig Intelligens»: Marvin Minsky «operasjonaliserte» den i form av «frames» («rammer»), datastrukturer som representerte stereotype situasjoner (i 1974). Roger Schank og Robert Abelson utviklet en undergruppe av skjemaer, «scripts», som særlig gjaldt situasjoner vi ofte støter på i dagliglivet. I slike gjentatte situasjoner er det spesielt viktig at vi har automatiserte prosedyrer å støtte oss på, fordi hjernen ellers ikke ville fått tid til å gjøre noe annet enn å beregne hvordan vi skal skru på kranen, fylle kaffekjelene, etc – ting vi vanligvis gjør på autopilot, og dermed får tid til å tenke på andre ting.

Og det er ingen tvil om at slike skjemaer og skripter er til stor hjelp, faktisk helt nødvendige. Pasienter med Korsakoffs syndrom (som bla Oliver Sacks har skrevet om) har problemer med å huske nye opplevelser. De kjenner derfor ikke igjen situasjoner de har vært i, og har ofte ikke noe skjema å relatere nye hendelser til. For dem er verden konstant ny og ukjent, og de får store problemer med å bearbeide all denne informasjonen.

Men det at skjemaer gjerne trigges automatisk, betyr også at de av og til kan trigges når de egentlig ikke burde bli det. Vi kan komme inn et sted som ser ut som en restaurant, sette oss ned og vente på kelneren, uten å skjønne at dette er en kafeteria med selvbetjening.

Mange slike feiltriggeringer er lette å rette opp, og betyr ikke så mye. Vi oppdager etterhvert at vi selv må gå til disken. Men andre ganger kan det være mer alvorlig. Som når alle automatisk antok at det måtte være islamske fundamentalister som sto bak aksjonene i Oslo og på Utøya. Det som skjer da, er at informasjon som ikke passer inn i skjemaet, enten blir oversett eller feiltolket.

Både åstedet for den andre aksjonen, AUFs sommerleir, og det faktum at det var en hvit nordmann som sto bak, burde øyeblikkelig være nok til å få media til endre tolkning. Valget av Utøya tyder på et annet forhold til norsk politikk enn islamister vanligvis har. Og hvite nordmenn er vanligvis ikke islamister.

Men her var tydeligvis islamistskjemaet så sterkt at man ikke klarte å se de mest innlysende ting. Det var ekstra sterkt fordi det var et skjema som stadig er blitt gjentatt av både media, politikere og tildels av politiet, på tross av at Europa har opplevd mange terroraksjoner satt i scene av helt andre enn islamister. Så man kan kanskje si at man burde være åpen for andre muligheter. En åpenbar følge var at flere muslimer ble utsatt for hevnaksjoner, og det kan også være at misforståelsen gjorde at politiet ikke raskt nok forstå hva som foregikk på Utøya.

Funksjonen til skjemaer er å gjøre verden enklere for oss. Men noen ganger gjør de altså verden litt for enkel.