Fra Klassekampen, 25/8:

ONDSKAPENS ANATOMI

Det var naturlig at mange følte behov for å bruke ordet «ondskap» om det som skjedde på Utøya. Vi har ikke så mange andre ord som passer på en slik gjerning. Men hjelper det oss til å forstå hendelsen, eller gjerningsmannen?

Ikke ifølge den kjente psykologen/psykiateren Simon Baron-Cohen. Jo, han fra «Hjernevask», der han ble intervjuet om kjønnsforskjeller, men mest kjent internasjonalt for sitt arbeid med autisme og empati. Med mange Holocaust-ofre i sin familie, skulle man tro at han mente ondskap var en reell størrelse, men han har lite til overs for filosofers og teologers bruk av dette begrepet. Det forklarer ingen ting, og står heller i veien for forståelse.

I stedet vil han forstå det vi kaller for «ondskap» ut fra en vitenskapelig vinkel. Og han vil heller beskrive dette negativt, som fravær av empati: «Zero Degrees of Empathy», som hans nye bok heter. Som tittelen antyder, er empati noe vi har i større eller mindre grad. Det er dels situasjonsavhengig – vi pleier ikke å ha stor empati for mordere eller voldtekstmenn – men det er også mer permanente ulikheter i hvor mye empati folk har.

For de fleste av oss, det meste av tiden, hindrer vår naturlige empati (også mange dyr har empati, tilogmed rotter) oss i begå «onde» handlinger. Vår medfølelse setter en sperre for hva vi kan gjøre. I visse situasjoner kan denne sperren være lav, og selv «normale», «snille» mennesker kan begå uhyrligheter. Her kan ideologi og religion være medvirkende, på den måten at hensynet til noe «større» og «viktigere» enn enkeltmennesker kommer i første rekke. Vi kan også bli drevet til uhyrlige handlinger når vi opptrer i grupper. Dette er heldigvis unntak, ihvertfall i dagens samfunn. Det finnes imidlertid mennesker som bevisst, og over lang tid, begår handlinger vi kaller «onde», som ser ut til fullstendig å være uten empati.

Hvem er disse? Ifølge Baron-Cohen er det tre personlighetstyper som gjerne viser null empati. Den ene er type P, psykopaten, kanskje for mange den klassiske onde personen, og en type som er overrepresentert i fengslene. Det er også langt flere menn enn kvinner som passer denne karakteristikken. Men slik psykopater vanligvis defineres kan dette også være personer som lever etter loven, men som bruker andre mennesker kynisk for å nå sine mål. Noen kan også føle skadefryd ved å plage sine ofre.

En annen personlighetstype som ofte har null empati, er «Type B», «borderline»-tilfellene. Dette er svært impulsive personer som gjerne hater de menneskene de er avhengige av. Også disse bruker andre mennesker til sine egne behov, og er uten evne til innlevelse i andres skjebner. Et klassisk eksempel er Marilyn Monroe, og tilstanden er ganske vanlig: den rammer rundt 2 prosent, av begge kjønn.

En mindre studert type er «Type N», narsissistene. Disse er, som ordet sier, ekstremt selvopptatte personer, og mange av disse begår ikke egentlig «onde» handlinger. Men det antas at det er i denne gruppen man finner mange seriemordere, mennesker som utviser en systematisk, detaljert metode i sine ugjerninger. Tre fjerdedeler er menn, og et gjennomgående trekk her er at de ikke føler seg nok verdsatt av samfunnet. Det er naturlig å tenke på denne typen i forbindelse med en aktuell sak.

I tillegg de disse tre typene finnes det en helt annen type mennesker som har problemer med empatien, men uten at man vil bruke merkelappen «ond» på dem. Dette er mennesker med autistiske trekk, som av nevrologiske grunner rett og slett ikke forstår andre mennesker, men som likevel – ut fra ren logikk og sans for rettferdighet – kan oppføre seg ekstremt moralsk. Dette er personer der evnen til empati blir fortrengt av evnen til systematikk.

Men hvordan ender mennesker opp uten empati? Skyldes det arv, opplevelser i barndommen, eller andre forhold? Her synes det å være en mix, for alle tre hovedtypene, med visse variasjoner. Borderline- tilfeller synes ofte (men ikke alltid) å være produkter av misbruk og mishandling i barndommen. For psykopater er det ofte dårlig emosjonell kontakt med foreldre som ligger i bunn, men det er også et rent genetisk element, som ikke kan forklares av miljøet. Når det gjelder narsissistene, er de så lite studerte at det bare blir gjetninger. Men summen er altså: genetiske forutsetninger pluss uheldige omstendigheter under oppveksten kan skape mennesker med minimal empati, men disse gruppene utgjør hver sjelden mer enn 1 til 2 prosent av befolkningen.

Baron-Cohen og andre forskere har også funnet ut mye om hva det er i hjernen som svikter i slike tilfeller. Han bruker begrepet «empati-kretsen» om et nettverk av minst ti hjernestrukturer som tilsammen gir oss evnen til empati. For dette er ingen enkel egenskap: Den krever både at vi kognitivt er i stand til å tolke andre mennesker og deres situasjon, men også at vi emosjonelt er i stand til å respondere på dette. Psykopater, for eksempel, kan gjerne forstå intellektuelt at andre lider, men greier likevel ikke å føle noe i forbindelse med dette.

Et aktuelt spørsmål er om gjerningsmenn som fullstendig mangler empati, og dermed de vanlige sperrene mot voldelige handlinger, er å regne som «normale». I vanlig rettspsykiatrisk forstand gjør ikke empatimangel en gjerningsmann utilregnelig, og vi vet at slike mennesker kan drive nitid planlegging og fremstå som svært rasjonell.

Baron-Cohen mener rettspsykiatrien bør endres. Han nevner et kjent eksempel med en mor som drepte sine to barn, for å straffe sin ex-mann. Ifølge psykiaternes internasjonalt brukte handbok, DSM (Diagnostic and Statistical Manual), passer hun ikke inn i noen kategori for «mental sykdom». Men Baron-Cohen mener at både forskning og sunn fornuft tilsier at hun ikke var «normal» eller «tilregnelig» i gjerningsøyeblikket. Det samme vil antakelig gjelde en mange seriemordere, som virker rasjonelle, men som har en alvorlig defekt: mangel på empati. Baron-Cohen mener likevel det er på sin plass, av hensyn til samfunnet og til de berørte, å gi slike personer straff. Men de er altså langt fra «normale».

Strafferettslig vil kanskje ikke en empati-relatert forståelse av «onde» handlinger få mye å si. Men når man vet mer om hvordan noen mister - eller ikke får utviklet – den normale evnen til empati, kan man tenke at det kan bli lettere å forebygge, og kanskje behandle, slikt. Baron-Cohens forskningsgruppe har selv funnet fire gener som disponerer for empati, og nevner bla. oxytocin som et mulig behandlingsmiddel, for visse tilfeller.

Men spørsmålet er om vi klarer å gi slipp på forestillingen om «ondskap»?