Når sannheten falmer

NÅR SANNHETEN FALMER

(Det er så mye som kalles "vitenskap" i dag. Her er en artikkel om hvor vanskelig vitenskap er, fra Klassekampen, 13/1-11)

Sokrates, den plagsomme filosofen, pleidde å si at han egentlig ikke visste noe. Men han visste det viktigste: at det meste av det vi tror vi vet, er illusjoner.

Jeg blir minnet om dette mens jeg sitter med en av de mest frustrerende artiklene jeg har lest. Den sto nylig i The New Yorker og er skrevet av vitenskapsjournalisten Jonah Lehrer. Lehrer har forskningsbakgrunn som assistent for Eric Kandel, som fikk nobelprisen for sitt arbeid med hukommelse, og Lehrer skriver helst om nevrologi, psykologi og hvordan kunnskap dannes i hjernen.

Men denne artikkelen, The Truth Wears Off, med undertittel «Is there something wrong with the scientific method?», spør om vi egentlig vet noe som helst med sikkerhet. Den spør om den kunnskapen noen av de mest anerkjente og siterte vitenskapelige testene har kommet fram til, egentlig holder mål.

Lehrer viser til en merkelig og urovekkende tendens som har dukket opp innenfor flere forskningsfelter, fra medisin til psykologi og etologi: Flere banebrytende studier fra begynnelsen av 1990-tallet, som hadde oppnådd status som rådende sannheter, er plutselig ikke så sikre lenger. Når man forsøker å gjenta studiene, får man ikke lenger de samme resultatene.

Det er ikke bagateller det handler om. Det dreier seg blant annet om effekten av såkalte «andregenerasjons» antipsykotika, som kom på markedet på begynnelsen av 90-tallet, etter flere overbevisende kliniske. Dette var midler som ble tatt i bruk mot bla schizofreni og depresjon. Ett av dem, Eli Lilly's Zyprexa, har vært ett av de mest inntektsbringende medikamenter overhodet, større enn Prozac.

Disse midlene ble regnet for å være langt mer effektive enn de man hadde før. De kliniske testene hadde vist dramatiske forbedringer hos pasientene. Men når tilsvarende tester blir tatt i dag, får man ikke lenger den samme effekten. Noen studier viser at effekten er mer enn halvert siden de første testene, og flere forskere mener nå at «andregenerasjons» antipsykotika slett ikke er noe bedre enn de man tok i bruk på 50-tallet. «Noen ganger er de faktisk dårligere,» sier John Davis, professor i psykiatri ved University of Illinois, som står bak en større studie. Den viser at effekten av andregenerasjons antidepressiver er blitt redusert til en tredel av hva som først ble rapportert.

Men det er ikke bare medikamenter som ser ut til å miste effekt av en eller annen grunn. I 1990 ble det publisert en studie, av Jonathan Schooler, som viste at minnet om et ansikt syntes å bli dårligere etter at man ble bedt om å beskrive det. Artikkelen ble sitert i vitenskapelige tidsskrift mer enn 400 ganger, og denne «verbale overskygningen» ble påvist for en rekke type minner. Men når Schooler noen år senere gjentok studien, var denne effekten blitt mindre. Det samme resultatet fikk andre som forsøkte seg. «Det var ekstremt frustrerende,» sier Schooler, «det var som om naturen ga meg dette resultatet og så prøvde å ta det tilbake.»

Noe liknende skjedde med oppdagelsen zoologen Anders Møller ved Uppsala-universitetet gjorde i 1991. Han fant at fuglers partnervalg var påvirket av symmetrien i fjærdrakten, muligens fordi dette kunne være et tegn på om helsen var god eller dårlig. I løpet av tre år kom det ni (av ti) undersøkelser som bekreftet dette funnet. Men så stoppet det opp: Mellom om 1992 og 1997 sank den påviste effekten med åtti prosent!

Hva i all verden er det som foregår? Mange teorier har vært luftet. Schooler sier halvt i spøk at han begynte å lure på om det var en «kosmisk habitueringseffekt», ala det psykologer opplever når de gir et gjentatt stimuli og får stadig mindre respons. Andre forskere har mindre overnaturlige forklaringer:

Noen mener det kan ha noe med publiseringsbias å gjøre: at det er lettere å få publisert studier som viser oppsiktsvekkende resultater. Det er ikke nødvendigvis forskerne som lurer seg selv eller andre, men resultatene kan variere, og de mest spennende variasjonene blir publisert. Så – ved gjentatte forsøk – faller resultatene tilbake til det normale, det man kaller «regression to the mean» - samme fenomen som gjør at spesielle mennesker får helt middelmådige barn, fordi de fleste barn er middelmådige. Det samme gjelder vitenskapelige forsøk: de fleste resultater er lite oppsiktsvekkende.

Det er også slik at eksperimenter med levende vesener alltid er usikre, det finnes alltid elementer man ikke tar med i betraktningen. Dette er et stort problem ved mange studier av medikamenter: Mennesker reagerer ulikt, og ofte er disse ulikhetene statistisk skjevfordelt mellom folkegrupper: Det kan skyldes gener, eller miljøfaktorer.

Dette kan skje tilogmed når man forsøker å redusere alle mulige ulikheter, som John Crabbe fra Oregon forsøkte å gjøre i en serie eksperimenter på slutten av nittitallet. Han fikk gjort en serie tilsynelatende identiske forsøk, med samme type mus, i tre ulike laboratorier,i Albany, Edmonton og Portland. Musene levde i identisk miljø, fikk samme fõr. Ett av forsøkene gikk ut på å gi dem kokain, i nøyaktig like doser. Men musene reagerte likevel ulikt.

Lehrer skriver at «den urovekkende implikasjonen av Crabbes studie er at mange av de mer ekstraordinære vitenskapelige resultatene ikke er annet enn støy». I Crabbes forsøk var det musene i Edmonton som oppførte seg dramatisk unormalt. Hadde dette vært tre separate forsøk, hadde det kanskje vært kun Edmonton-forsøket som hadde blitt publisert.

Kanskje forklaringen på fenomenet med den «minkende effekten», er at det er forskernes illusjoner som blir mindre? At de resultatene som blir lagt merke til, er de som er mest unormale, men som skyldes tilfeldigheter? Dette kan synes som en bedre forklaring enn å tro at det er naturen som går lei av forskernes eksperimenter og ikke lenger gidde svare.

Uansett viser dette hvor vanskelig det er skaffe pålitelige resultater, selv innen naturvitenskapen med dens strenge kontrollmekanismer, som inkluderer krav om replikasjon. Forskernes og redaktørenes forventninger kan gjøre «en fjær til fem høns». Hva så med forskning der kontrollene er mindre strenge, og mulighetene for subjektive tolkninger enda større?

Likevel er det et faktum at mengden av pålitelig kunnskap om naturen øker. Kunnskap er mulig å finne, men det krever tålmodighet å sile den ut, og fristelsen for å ta snarveier kan ofte bli for stor.

Om tankesmier

DER TANKER SMIES

(fra Klassekampen 30/6-11)

Mens den «frie» forskningen på universitetene sultefores, blir det stadig flere «tankesmier», både her og i utlandet. Det finnes nå en tankesmie for nesten ethvert ideologisk ståsted. I Norge startet det med at bla NHO opprettet Civita i 2003, under ledelse av Kristin Clemet. Senere samme år svarte venstresiden med å opprette Manifest, med Magnus Marsdal som drivkraft. Senere har vi fått to tankesmier «mellom» disse, fagbevegelsens Res Publica, og nå nylig en mer EU- og AP-dominert tankesmie, Progressiv. I tillegg har kristenfolket sin egen tenketank, Skaperkraft, ledet av Espen Ottosen, og det finnes en for minoritetsspørsmål, startet på inititativ fra Abid Raja.

Utenriksdepartementet har tilogmed begynt å gi «u-hjelp» til amerikanske eksemplarer av arten, 30 – 40 millioner var en sum som verserte i pressen nylig, et beløp som ville kunne holdt liv i ganske mange forskere her hjemme. Hva UD venter å få ut av disse bidragene, er uklart: kunnskap, eller tilgang til de sirklene der man tror amerikansk politikk utformes? Eller i det minste invitasjoner til noen cocktail-parties?

Med så mange tankesmier, og millioner i støtte, må det vel komme flust med nye tanker? Og masse ny kunnskap? Eller representerer tankesmiene tvertimot en intellektuell blindvei, som tar ressurser og oppmerksomhet vekk fra der det tradisjonelt er blitt produsert kunnskap: forskningsverdenen og universitetetene?

Når det gjelder kunnskap, er bidragene fra tankesmiene heller tvilsomme. De fungerer stort sett som propagandamaskiner, der interessegrupper får «smidd» sine argumenter. Den kanadiske statsviteren Donald Abelson (University of Western Ontario) har studert tankesmienes historie, og beskriver en trend der utgangspunktet var rike idealister som Carnegie og Rockefeller, som ville skape fora for fri forskning, til dagens tankesmier, som fungerer mer som talerør for særinteresser (politiske, økonomiske, religiøse).

Helt fra starten av, har tankesmier vært et spesielt amerikansk fenomen. Selv i dag er halvparten av verdens over 6000 tankesmier lokalisert i USA. Abelson mener det er mange ting ved det amerikanske samfunnet og politiske systemet som befordrer dette. Politikk i USA er fragmentert og desentralisert, med mange slags kanaler inn til de styrende. Partiene er svake, og de enkelte kongressmedlemmene stemmer ganske fritt, og er derfor mulig å påvirke. USA har også en levende og rik filantropisk kultur, og et skattesystem som gjør det fristende å gi penger til denne slags formål. (intervju i «Exploring Geopolitics»)

Det finnes så mange ulike former for tankesmier at å gi noen enhetlig definisjon er vanskelig. Det er også vanskelig å si hvilken innflytelse disse har hatt på amerikansk innenriks- eller utenrikspolitikk.

Det begynte på begynnelsen av 1900-tallet med rike filantroper som Rockefeller og Carnegie. Disse var genuint interesserte i å skape fora for fri forskning, «universiteter uten studenter», og deres stiftelser har levert viktige bidrag til vitenskaps- og samfunnsutvikling. Carnegie finaniserte blant andre Vilhelm Bjerknes i hans arbeid med å skape en vitenskapelig basert meteorologi.

Men selve begrepet «tankesmie» («think tank») oppsto ikke før Andre Verdenskrig. Ordet refererte da til en lukket forsamling der militære planleggere kunne møtes for å diskutere krigsstrategi. Et eksempel på en tankesmie med et slikt utspring er RAND Corporation.

Etter krigen har så begrepet mer blitt brukt om grupper av tenkere som private organisasjoner og interessegrupper engasjerer oppretter for å jobbe med strategi og propaganda. Målet er å influere på offentlig opinion og politikk. Eksempler er Cato Insitute, Heritage Foundation og American Entreprise Institute. Når man leser rapporter fra disse instituttene, er skillet mellom propaganda og kunnskap ofte vanskelig å se.

Noen av disse har ført rene kampanjer, som de American Enterprise Insitute har ført mot ideen om global oppvarming. I 2007 kunne The Guardian fortelle at AEI hadde forsøkt å bestikke forskere til å komme med negative uttaleleser om IPCC (FN's klimapanel). Liknende kampanjer har Cato Institute ført. Mens det kristne Discovery Institute har jobbet for å diskreditere evolusjonslæren.

Tankesmien Competitive Enterprise Institute (CEI) har ført kampanjer både for å overbevise folk om at McDonalds er bra for kolesterolnivået, og for å åpne opp naturreservater i Arktis for olje og gass-utvinning.

Hva slags gjennomslag har så disse tankesmiene hatt på amerikansk politikk? Det er vanskelig å si noe sikkert, ifølge Abelson, for til syvende og sist er det politikerne som tar avgjørelsene. Men CEI «krediteres» for å ha overtalt Bush-administrasjonen til ikke å behandle CO2 som en forurensende gass. De får tilogmed æren for å ha overtalt Filippinenes president Gloria Arroyo til å godta genmaniplert mais.

Et tema Abelson har studert spesielt, er tankesmienes innflytelse på «Krigen mot terror». Han mener tankesmier som PNAC (nå nedlagt) og ikke minst American Enterprise Institute spilte en viktig rolle i oppstarten av denne, ved å formulere premissene. Men han sier at «selv om tankesmiene må bære ansvar for de dårlige og misforståtte rådene til politikerne, er det likevel Presidenten som hadde ansvar for beslutningen om at USA skulle gå i krigen».

Ideen om å sette flere glupe hjerner sammen for å tenke ut smarte strategier, høres sikkert lur ut for mange. Men selv glupe hjerner kan tenke dårlige tanker, særlig når de skal tenke disse under relativt ufrie rammer – med det formål å legitimere visse politiske, religiøse eller økonomiske interesser.

Under gunstige forhold, der kunnskapen kan søkes fritt, ikke for å tilfredsstille oppdragsgiveren, kan nok tankesmier fungere. Men historien viser at den beste – og kanskje eneste – garantien for virkelig kunnskap, er at nye tanker får prøve seg ute i den store, åpne forskningsverdenen. Der ingen spør om hvem som betaler deg, men hvilke empiri og argumenter du har. Kanskje et ideal som ikke lenger er så lett å finne i praksis, men like fullt et ideal som bør etterstrebes, om det er kunnskap og ikke bare propaganda man er ute etter.

Ordet «tankesmie» er egentlig talende. En smed smir sitt emne etter et allerede fastlagt mønster. Det er ikke snakk om originale strukturer som vokser fram organisk, som tilfellet er i virkelig kreative prosesser. Man kan derfor ikke forvente nye tanker fra en tankesmie, bare stadfesting av gamle. Og da kan man spørre seg om det ikke er lurere å satse pengene på fri forskning.