Om tankesmier

DER TANKER SMIES

(fra Klassekampen 30/6-11)

Mens den «frie» forskningen på universitetene sultefores, blir det stadig flere «tankesmier», både her og i utlandet. Det finnes nå en tankesmie for nesten ethvert ideologisk ståsted. I Norge startet det med at bla NHO opprettet Civita i 2003, under ledelse av Kristin Clemet. Senere samme år svarte venstresiden med å opprette Manifest, med Magnus Marsdal som drivkraft. Senere har vi fått to tankesmier «mellom» disse, fagbevegelsens Res Publica, og nå nylig en mer EU- og AP-dominert tankesmie, Progressiv. I tillegg har kristenfolket sin egen tenketank, Skaperkraft, ledet av Espen Ottosen, og det finnes en for minoritetsspørsmål, startet på inititativ fra Abid Raja.

Utenriksdepartementet har tilogmed begynt å gi «u-hjelp» til amerikanske eksemplarer av arten, 30 – 40 millioner var en sum som verserte i pressen nylig, et beløp som ville kunne holdt liv i ganske mange forskere her hjemme. Hva UD venter å få ut av disse bidragene, er uklart: kunnskap, eller tilgang til de sirklene der man tror amerikansk politikk utformes? Eller i det minste invitasjoner til noen cocktail-parties?

Med så mange tankesmier, og millioner i støtte, må det vel komme flust med nye tanker? Og masse ny kunnskap? Eller representerer tankesmiene tvertimot en intellektuell blindvei, som tar ressurser og oppmerksomhet vekk fra der det tradisjonelt er blitt produsert kunnskap: forskningsverdenen og universitetetene?

Når det gjelder kunnskap, er bidragene fra tankesmiene heller tvilsomme. De fungerer stort sett som propagandamaskiner, der interessegrupper får «smidd» sine argumenter. Den kanadiske statsviteren Donald Abelson (University of Western Ontario) har studert tankesmienes historie, og beskriver en trend der utgangspunktet var rike idealister som Carnegie og Rockefeller, som ville skape fora for fri forskning, til dagens tankesmier, som fungerer mer som talerør for særinteresser (politiske, økonomiske, religiøse).

Helt fra starten av, har tankesmier vært et spesielt amerikansk fenomen. Selv i dag er halvparten av verdens over 6000 tankesmier lokalisert i USA. Abelson mener det er mange ting ved det amerikanske samfunnet og politiske systemet som befordrer dette. Politikk i USA er fragmentert og desentralisert, med mange slags kanaler inn til de styrende. Partiene er svake, og de enkelte kongressmedlemmene stemmer ganske fritt, og er derfor mulig å påvirke. USA har også en levende og rik filantropisk kultur, og et skattesystem som gjør det fristende å gi penger til denne slags formål. (intervju i «Exploring Geopolitics»)

Det finnes så mange ulike former for tankesmier at å gi noen enhetlig definisjon er vanskelig. Det er også vanskelig å si hvilken innflytelse disse har hatt på amerikansk innenriks- eller utenrikspolitikk.

Det begynte på begynnelsen av 1900-tallet med rike filantroper som Rockefeller og Carnegie. Disse var genuint interesserte i å skape fora for fri forskning, «universiteter uten studenter», og deres stiftelser har levert viktige bidrag til vitenskaps- og samfunnsutvikling. Carnegie finaniserte blant andre Vilhelm Bjerknes i hans arbeid med å skape en vitenskapelig basert meteorologi.

Men selve begrepet «tankesmie» («think tank») oppsto ikke før Andre Verdenskrig. Ordet refererte da til en lukket forsamling der militære planleggere kunne møtes for å diskutere krigsstrategi. Et eksempel på en tankesmie med et slikt utspring er RAND Corporation.

Etter krigen har så begrepet mer blitt brukt om grupper av tenkere som private organisasjoner og interessegrupper engasjerer oppretter for å jobbe med strategi og propaganda. Målet er å influere på offentlig opinion og politikk. Eksempler er Cato Insitute, Heritage Foundation og American Entreprise Institute. Når man leser rapporter fra disse instituttene, er skillet mellom propaganda og kunnskap ofte vanskelig å se.

Noen av disse har ført rene kampanjer, som de American Enterprise Insitute har ført mot ideen om global oppvarming. I 2007 kunne The Guardian fortelle at AEI hadde forsøkt å bestikke forskere til å komme med negative uttaleleser om IPCC (FN's klimapanel). Liknende kampanjer har Cato Institute ført. Mens det kristne Discovery Institute har jobbet for å diskreditere evolusjonslæren.

Tankesmien Competitive Enterprise Institute (CEI) har ført kampanjer både for å overbevise folk om at McDonalds er bra for kolesterolnivået, og for å åpne opp naturreservater i Arktis for olje og gass-utvinning.

Hva slags gjennomslag har så disse tankesmiene hatt på amerikansk politikk? Det er vanskelig å si noe sikkert, ifølge Abelson, for til syvende og sist er det politikerne som tar avgjørelsene. Men CEI «krediteres» for å ha overtalt Bush-administrasjonen til ikke å behandle CO2 som en forurensende gass. De får tilogmed æren for å ha overtalt Filippinenes president Gloria Arroyo til å godta genmaniplert mais.

Et tema Abelson har studert spesielt, er tankesmienes innflytelse på «Krigen mot terror». Han mener tankesmier som PNAC (nå nedlagt) og ikke minst American Enterprise Institute spilte en viktig rolle i oppstarten av denne, ved å formulere premissene. Men han sier at «selv om tankesmiene må bære ansvar for de dårlige og misforståtte rådene til politikerne, er det likevel Presidenten som hadde ansvar for beslutningen om at USA skulle gå i krigen».

Ideen om å sette flere glupe hjerner sammen for å tenke ut smarte strategier, høres sikkert lur ut for mange. Men selv glupe hjerner kan tenke dårlige tanker, særlig når de skal tenke disse under relativt ufrie rammer – med det formål å legitimere visse politiske, religiøse eller økonomiske interesser.

Under gunstige forhold, der kunnskapen kan søkes fritt, ikke for å tilfredsstille oppdragsgiveren, kan nok tankesmier fungere. Men historien viser at den beste – og kanskje eneste – garantien for virkelig kunnskap, er at nye tanker får prøve seg ute i den store, åpne forskningsverdenen. Der ingen spør om hvem som betaler deg, men hvilke empiri og argumenter du har. Kanskje et ideal som ikke lenger er så lett å finne i praksis, men like fullt et ideal som bør etterstrebes, om det er kunnskap og ikke bare propaganda man er ute etter.

Ordet «tankesmie» er egentlig talende. En smed smir sitt emne etter et allerede fastlagt mønster. Det er ikke snakk om originale strukturer som vokser fram organisk, som tilfellet er i virkelig kreative prosesser. Man kan derfor ikke forvente nye tanker fra en tankesmie, bare stadfesting av gamle. Og da kan man spørre seg om det ikke er lurere å satse pengene på fri forskning.