Når sannheten falmer

NÅR SANNHETEN FALMER

(Det er så mye som kalles "vitenskap" i dag. Her er en artikkel om hvor vanskelig vitenskap er, fra Klassekampen, 13/1-11)

Sokrates, den plagsomme filosofen, pleidde å si at han egentlig ikke visste noe. Men han visste det viktigste: at det meste av det vi tror vi vet, er illusjoner.

Jeg blir minnet om dette mens jeg sitter med en av de mest frustrerende artiklene jeg har lest. Den sto nylig i The New Yorker og er skrevet av vitenskapsjournalisten Jonah Lehrer. Lehrer har forskningsbakgrunn som assistent for Eric Kandel, som fikk nobelprisen for sitt arbeid med hukommelse, og Lehrer skriver helst om nevrologi, psykologi og hvordan kunnskap dannes i hjernen.

Men denne artikkelen, The Truth Wears Off, med undertittel «Is there something wrong with the scientific method?», spør om vi egentlig vet noe som helst med sikkerhet. Den spør om den kunnskapen noen av de mest anerkjente og siterte vitenskapelige testene har kommet fram til, egentlig holder mål.

Lehrer viser til en merkelig og urovekkende tendens som har dukket opp innenfor flere forskningsfelter, fra medisin til psykologi og etologi: Flere banebrytende studier fra begynnelsen av 1990-tallet, som hadde oppnådd status som rådende sannheter, er plutselig ikke så sikre lenger. Når man forsøker å gjenta studiene, får man ikke lenger de samme resultatene.

Det er ikke bagateller det handler om. Det dreier seg blant annet om effekten av såkalte «andregenerasjons» antipsykotika, som kom på markedet på begynnelsen av 90-tallet, etter flere overbevisende kliniske. Dette var midler som ble tatt i bruk mot bla schizofreni og depresjon. Ett av dem, Eli Lilly's Zyprexa, har vært ett av de mest inntektsbringende medikamenter overhodet, større enn Prozac.

Disse midlene ble regnet for å være langt mer effektive enn de man hadde før. De kliniske testene hadde vist dramatiske forbedringer hos pasientene. Men når tilsvarende tester blir tatt i dag, får man ikke lenger den samme effekten. Noen studier viser at effekten er mer enn halvert siden de første testene, og flere forskere mener nå at «andregenerasjons» antipsykotika slett ikke er noe bedre enn de man tok i bruk på 50-tallet. «Noen ganger er de faktisk dårligere,» sier John Davis, professor i psykiatri ved University of Illinois, som står bak en større studie. Den viser at effekten av andregenerasjons antidepressiver er blitt redusert til en tredel av hva som først ble rapportert.

Men det er ikke bare medikamenter som ser ut til å miste effekt av en eller annen grunn. I 1990 ble det publisert en studie, av Jonathan Schooler, som viste at minnet om et ansikt syntes å bli dårligere etter at man ble bedt om å beskrive det. Artikkelen ble sitert i vitenskapelige tidsskrift mer enn 400 ganger, og denne «verbale overskygningen» ble påvist for en rekke type minner. Men når Schooler noen år senere gjentok studien, var denne effekten blitt mindre. Det samme resultatet fikk andre som forsøkte seg. «Det var ekstremt frustrerende,» sier Schooler, «det var som om naturen ga meg dette resultatet og så prøvde å ta det tilbake.»

Noe liknende skjedde med oppdagelsen zoologen Anders Møller ved Uppsala-universitetet gjorde i 1991. Han fant at fuglers partnervalg var påvirket av symmetrien i fjærdrakten, muligens fordi dette kunne være et tegn på om helsen var god eller dårlig. I løpet av tre år kom det ni (av ti) undersøkelser som bekreftet dette funnet. Men så stoppet det opp: Mellom om 1992 og 1997 sank den påviste effekten med åtti prosent!

Hva i all verden er det som foregår? Mange teorier har vært luftet. Schooler sier halvt i spøk at han begynte å lure på om det var en «kosmisk habitueringseffekt», ala det psykologer opplever når de gir et gjentatt stimuli og får stadig mindre respons. Andre forskere har mindre overnaturlige forklaringer:

Noen mener det kan ha noe med publiseringsbias å gjøre: at det er lettere å få publisert studier som viser oppsiktsvekkende resultater. Det er ikke nødvendigvis forskerne som lurer seg selv eller andre, men resultatene kan variere, og de mest spennende variasjonene blir publisert. Så – ved gjentatte forsøk – faller resultatene tilbake til det normale, det man kaller «regression to the mean» - samme fenomen som gjør at spesielle mennesker får helt middelmådige barn, fordi de fleste barn er middelmådige. Det samme gjelder vitenskapelige forsøk: de fleste resultater er lite oppsiktsvekkende.

Det er også slik at eksperimenter med levende vesener alltid er usikre, det finnes alltid elementer man ikke tar med i betraktningen. Dette er et stort problem ved mange studier av medikamenter: Mennesker reagerer ulikt, og ofte er disse ulikhetene statistisk skjevfordelt mellom folkegrupper: Det kan skyldes gener, eller miljøfaktorer.

Dette kan skje tilogmed når man forsøker å redusere alle mulige ulikheter, som John Crabbe fra Oregon forsøkte å gjøre i en serie eksperimenter på slutten av nittitallet. Han fikk gjort en serie tilsynelatende identiske forsøk, med samme type mus, i tre ulike laboratorier,i Albany, Edmonton og Portland. Musene levde i identisk miljø, fikk samme fõr. Ett av forsøkene gikk ut på å gi dem kokain, i nøyaktig like doser. Men musene reagerte likevel ulikt.

Lehrer skriver at «den urovekkende implikasjonen av Crabbes studie er at mange av de mer ekstraordinære vitenskapelige resultatene ikke er annet enn støy». I Crabbes forsøk var det musene i Edmonton som oppførte seg dramatisk unormalt. Hadde dette vært tre separate forsøk, hadde det kanskje vært kun Edmonton-forsøket som hadde blitt publisert.

Kanskje forklaringen på fenomenet med den «minkende effekten», er at det er forskernes illusjoner som blir mindre? At de resultatene som blir lagt merke til, er de som er mest unormale, men som skyldes tilfeldigheter? Dette kan synes som en bedre forklaring enn å tro at det er naturen som går lei av forskernes eksperimenter og ikke lenger gidde svare.

Uansett viser dette hvor vanskelig det er skaffe pålitelige resultater, selv innen naturvitenskapen med dens strenge kontrollmekanismer, som inkluderer krav om replikasjon. Forskernes og redaktørenes forventninger kan gjøre «en fjær til fem høns». Hva så med forskning der kontrollene er mindre strenge, og mulighetene for subjektive tolkninger enda større?

Likevel er det et faktum at mengden av pålitelig kunnskap om naturen øker. Kunnskap er mulig å finne, men det krever tålmodighet å sile den ut, og fristelsen for å ta snarveier kan ofte bli for stor.