Småbarnseksperimentet

En artikkel jeg har fått mye respons på:

SMÅBARNSEKSPERIMENTET

Gjør vi et stort eksperiment med barna våre? Utsetter vi dem for et oppvekstmiljø de ikke er tilpasset, og bare håper det går bra?

Noe av det mest spesielle med mennesket som art, er at vi fødes uferdige og hjelpeløse. Vi blir egentlig født for tidlig, noe som var et biologisk kompromiss for at vi skulle ha våre store hjerner. Dette gjør at menneskebarn i flere år er avhengig av omsorg, og dette har naturen ordnet ved å gi oss instinkter til dette. Foreldre (i hovedsak mødre) har visst hva de skulle gjøre med små barn, og denne medfødte kunnskapen er blitt styrket ved at oppveksten gjerne foregikk i grupper. Nye foreldre var aldri uvitende om sine plikter, de hadde lært disse ved både observasjon og praksis. det manglet heller ikke på instruksjon om de skulle være i tvil.

Gjennom historien og i de fleste kulturer har barneomsorgen vært påfallende lik. Men det moderne Vesten er et unntak. Her har den nære tilknytningen til foreldre i barnas første år som man finner i de fleste kulturer blitt brutt: Små barn må her sove alene, og blir ofte overlatt til seg selv, og satt bort i grupper av jevnaldrende under oppsyn av ofte ufaglært personale. Folk fra andre kulturer blir ofte sjokkerte når de ser hvordan vi behandler ungene våre.

Dette gjelder i mindre grad nordiske land enn andre: Hos oss har vi permisjonsordninger som lar barna få være sammen med foreldrene det første året, noe som sjeldnere er tilfelle i land som USA og UK, der barn ofte blir satt bort til andre allerede etter tre måneder. Men hva vet vi om barns behov de første årene?

Kunnskap om barns grunnleggende behov har i stor grad vært basert på antakelser, kombinert med en (bekvem?) tro på barns evne til å tilpasse seg alle forhold. Ett resultat har vært at barns psykiske og atferdsmessige problemer har økt i den vestlige verden. Et indisium på at disse tingene henger sammen, er at det er i de landene der barns behov for omsorg er blitt minst tilgodesett – USA, UK, Australia, New Zealand - at barn sliter med de største problemene. Vi snakker om spiseforstyrrelser, fedme, depresjoner, mobbing, tenåringsgraviditeter og frafall fra skolen. Over en tredel av britiske barn sier de ikke føler seg elsket av sine foreldre, og over halvparten sier de ikke kan snakke med foreldrene om sine problemer.

Hvorfor er det blitt slik? Hvilke av barnas behov er det vi overser? Og hvilke problemer får individene og samfunnet på grunn av dette? Dette er spørsmål den britiske psykologen Sue Gerhardt behandler i flere av sine bøker, nå sist i The Selfish Society. Hun driver selv praksis, men har også et godt overblikk, som gjør bøkene hennes til kunnskapsrike innføringer i moderne barne- og utviklingspsykologi.

Et poeng som er blitt stadig viktigere i utviklingspsykologien, er hvor viktig emosjonene er, og spesielt hvordan barn lærer seg å regulere sine egne emosjoner. Dette krever et nært samspill med stabile omsorgspersoner, spesielt de to første årene. Det er essensielt at en slik omsorgsperson er tilgjengelig når barnet trenger det, og at vedkommende kan gi respons på barnets følelser. En slik respons fungerer som et speil, der barnet lærer seg å se sine egne følelser.

Dersom barn ikke får den nødvendige responsen på sine emosjoner, kan de utvikle dysfunksjonelle strategier i rent selvforsvar. De kan for eks trekke seg tilbake, fordi de lærer at ingen responderer. Eller de kan utvikle en atferd der de overreagerer, og blir små tyranner. Et tredje alternativ er en usikker vingling mellom ulike strategier.

Dersom de ikke får utvikle gode relasjoner i denne viktige første tiden, kan det bli vanskelig for dem å inngå i nære, trygge relasjoner senere i livet. Og dersom de ikke lærer å regulere sine stressresponser, kan det skape atferdsproblemer, bla. i form av konsentrasjonsvansker. Flere undersøkelser (av bla Megan Gunnar) har vist at unger som er mye i barnhage, får en unormal stressrespons, med stigende kortisolnivå utover dagen (det motsatte er normalt).

Tradisjonelt har førskolepedagogikk lagt mest vekt på å utvikle kognitive og sosiale ferdigheter, lære dem regler for oppførsel, samarbeid, etc.. Men det emosjonelle aspektet har vært lite ivaretatt. Gerhardt mener at dette burde være noe av det viktigste i førskolealderen, fordi uten et robust og harmonisk emosjonelt grunnlag vil læring og atferd bli problematisk,

Siden en god emosjonell utvikling krever stabile omsorgspersoner, mest av alt de to første årene, er det ikke rart at Gerhardt kommer på kollisjonskurs med hva mange "moderne" mennesker mener om barneomsorg. Barn i dag skal passe inn i foreldrenes jobbtimeplan, der man prøver å ta igjen for det forsømte i såkalt "kvalitetstid".

Men småbarn kan ikke innrette seg etter en slik timeplan, de må ha omsorg når de trenger det. Og institusjonene der de ofte tilbringer opp mot 40 timer i uka, er ikke designet med tanke på barns behov for stabile omsorgspersoner. Og ihvertfall ikke personer med emosjonell tilknytning til barnet, som ofte er en forutsetning for et godt samspill.

Konsekvensen blir, ifølge Gerhardt, at alt for mange barn i dag vokser opp med en emosjonell "mangelsykdom", som de prøver å bøte på med å knytte seg til ting heller enn personer. Og foreldrene bidrar ofte til dette, ved å gi dem ting i stedet for tid og personlig omsorg. Dette gir omsorgspraksisen samfunnsmessig relevans, ved at den fremmer en materialistisk forbruksmentalitet, noe som gjør det vanskelig for oss å løse utfordringer som miljø- og klimaproblemer.

Problemet er nok større i USA og UK enn her, fordi norske barn får mye foreldrekontakt det første året. Men når de blir ettåringer blir situasjonen mye den samme, og dette andre året er svært viktig for hvordan barn lærer å regulere sine følelser og sin atferd i forhold til andre mennesker.

Gerhardt sier ikke at ungene nødvendigvis skal være hjemme til de er to år, men at kvaliteten på omsorgen i de to første årene er svært avgjørende. De yngste barna bør ha faste omsorgspersoner, og disse bør vite hvilke behov barna har.

Ofte kan man nok få inntrykk av at kunnskapen om barns behov ikke er helt på topp, verken hos de som planlegger barnehagene, eller de som utdanner førskolelærere. Nylig sto et innlegg fra en slik høyskolelærer på trykk i Aftenposten, der moderne utviklingspsykologi ble avskrevet med at "barns utvikling ikke følger noe skjema". Budskapet var at ingen kan si noe sikkert, og at det er derfor ikke er noen grunn til bekymring. Barna klarer seg uansett!

De som har studert barn overlatt til seg selv, som i rumenske barnehjem, er nok ikke enig: Slike barn får nevrologiske skader, «sorte hull» i hjernen, fordi de ikke fikk den omsorgen de trengte, til rett tid.