En artikkel jeg skrev for Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10):

ENGLENES MAKT

Hva er det som foregår? Etter flere hundre år med vitenskapelige fremganger og flere tiår med niårig grunnskole for alle og videregående skole for de fleste, går det en bølge av ny overtro over landet. Selv statsråder og kjendisadvokater går god for en mann som påstår han kan helbrede med håndspåleggelse og noen godord. En prinsesse - som kunne vært vårt statsoverhode - påstår hun snakker med de døde, et engelsk «medium» som påstår det samme, samler fulle hus her i landet. Om som det engelske mediet har observert; det er mer interesse for slikt i Norge enn andre steder.

Eller kanskje overtroen har vært der hele tiden? Undersøkelser fra andre land, som USA og tilogmed det rasjonalistiske Storbritannia tyder på det, og at det mer er den offentlige aksepten som er blitt større. Kanskje fordi Snåsamannen og Märtha Louise ser ut til å være slike kjekke mennesker, og får støtte fra høyeste hold? Undersøkelser viser at så lenge man unngår ordet «overtro» og heller snakker om «uforklarlige» fenomener, så er det mange, på enkelte områder et flertall, som tror på overnaturlige fenomener. Ikke nødvendigvis de mest spektakulære, men likevel.

Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte. Hvor ofte har du ikke følt at noen ser på deg – noe som egentlig er umulig å føle? Hvem blir ikke grepet av mystikk når de står overfor et piano som har tilhørt John Lennon? Og hvem vil ikke føle litt ubehag ved å sove i et hus der et drap er begått? Ihvertfall mange nok til at slike hus ofte forblir ubebodde. Faktisk også på rasjonalismens høyborg, universitetet, er det ikke vanskelig å finne eksempler på overtro.

Hvorfor er vi fremdeles overtroiske – etter flere hundre år med opplysningstid, vitenskap, og obligatorisk ti-årig skole? Skulle vi ikke nå vite bedre? Jo, og på mange måter er vi selvfølgelig mindre overtroiske enn før. Jeg har selv bodd i flere land der overtroen er mer utbredt enn her, jeg har tilogmed har bodd i et spøkelseshus som ingen andre ville bo i. Og selv om TV Norge prøver å overbevise oss om at det fins spøkelseshus her også, er ihvertfall den troen ikke lenger så utbredt. Så noe har gått framover – men: vi blir visst aldri helt kvitt overtroen, på samme måte som vi heller aldri blir helt kvitt religionen. Og det er en viktig grunn til dette: Vi er født overtroiske.

Hva? Har evolusjonen gjort oss dumme? Nei, ikke i utgangspunktet. Mange av de trekkene som fører til overtro en slags fornuft i seg, de har fungert som de beste av mulige løsninger på det som alltid har vært utfordring nummer en: å overleve i en vanskelig verden.At mange av disse etterhvert er blitt uhensiktsmessige, for ikke å si dysfunksjonelle, er en mer uheldig side av dette, som vi eventuelt kan håpe på at evolusjonen ordner opp med etterhvert. Mens andre grunner til overtroiskhet mer kan karakteriseres som uheldige bieffekter av det å ha fått en stor og kreativ hjerne. Eller som en uunngåelig følge av det å være menneske.

Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg. Fordelen med dette, er at det gir oss mer fleksibilitet, vi kan lettere tilpasse oss nye situasjoner, noe som godt med i våre vandringer rundt på kloden. Men andre dyr har klart seg bra, gjennom hundrevis av millioner år, bare med instinktene sine, dvs kunnskap som bygges opp gjennom flere generasjoners prøving og feiling.

Valgfrihet er ikke automatisk et gode. Som nevrologen Antonio Damasio har beskrevet, kan den gjøre oss handlingslammet, hvis vi ikke har fungerende mekanismer som styrer oss inn på visse handlingsvalg. Ideelt sett, og slik den klassiske rasjonalitetsmodellen har foreskrevet, foretar vi valg etter rasjonelt og logisk å ha overveid hva som er best for oss. Men som alle vet, nå også de mest oppdaterte økonomene, er det ikke slik det foregår i praksis. Vi handler fremdeles i stor grad ut fra instinkter, og ut fra hva vi kan kalle ubevisste tommelfingerregler. Ikke minst nobelprisvinneren Daniel Kahneman hat vist hvordan vi i svært mange situasjoner treffer vår valg ut fra slike ubevisste ledetråder, og disse innsiktene er blitt bekreftet og utvidet gjennom et utall eksperimenter.

En viktig innsikt fra flere tiår med empirisk og nevrologisk kognitiv forskning er at vår kognisjon ikke starter fra scratch, fra blanke ark, som vi har trodd, og som mange samfunns- og humanvitere fremdeles tror, men baserer seg på et kognitivt skjelett, et konglomerat av ulike føringer og automatiserte sanse- og tenkeprosesser, tilogmed et sett med intuitive kunnskaper om den fysiske, biologiske og sosiale verden som vi har med oss fra fødselen, fra før vi har hatt muligheter til å lære noe som helst. Disse ubevisste mekanismene er helt nødvendige for at vi skal kunne forstå og lære noe som helst, og de preger ikke bare barns kognisjon, men også voksnes.

Hjernen er et uhyre ressurskrevende organ, og dens størrelse byr dessuten på problemer for fødselen, så det er ikke plass til mye unyttig utstyr her. Så hva er det evolusjonen har utstyrt oss med? Jo, en viktig evne er evnen til å se mønstre ut fra mangelfull informasjon. Før internett var nemlig det meste av informasjonen mangelfull, og hjernen måtte trå til for å skape mening av de ofte utilstrekkelige sanseinntrykkene. Dette er noe vi opplever kontinuerlig: Vi trenger ikke mer enn et par prikker og en strek for å finne et «ansikt», og om streken bøyer seg hit eller dit kan vi se en person som enten smiler eller er sur. Vi kan oppleve en hendelse som likner en annen, og snart har vi en teori klar: Vi har funnet en måte å vinne i Lotto på, eller vi blir forfulgt.

Og noen ganger stemmer det faktisk. Det vi trodde var et ansikt, viser seg å være et ansikt. Pengene som stadig forsvinner, kan skyldes at faktisk er en tyv i nærheten. Og i mange tilfeller en slik kunnskap gull verdt. Mens det å overfortolke disse signalene ikke nødvendigvis gjør så stor skade. Bedre å oppdage en giftslange en gang for mye enn en gang for lite. Det er faktisk et problem når vi ikke er i stand til oppdage mønstre, en tilstand vi kan kalle «undertro» i motsetning til overtro. Og hvorvidt vi er undertroiske eller overtroiske har med noe så materielt som biokjemi å gjøre:

Hvor lett vi kan «se syner» kan reguleres med stoffer som dopamin. Dette er et signalstoff som Parkinsonpasienter har for lite av, og når de blir medisinerte for å få opp nivået av dopamin, reagerer mange med hallusinasjoner. Dette gjelder ikke bare Parkinsonpasienter: også friske mennesker kan få hallusinasjoner av dette, noe nevropsykiateren Peter Brugger har vist.

Brugger mener det går an å være for lite «overtroisk»: Blir dopaminnivået for lavt, greier man ikke å se mønstre som faktisk er der. En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.

Men, som Parkinsonpasienter som får for mye dopamin, kan det også gå den andre veien. Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.

Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.

Ta et eksempel som alle kjenner til: Du tenker på en person, og så dukker vedkommende plutselig opp. Mange vil tolke dette som tegn på , om ikke synskhet, så ihvertfall en ørliten parapsykologisk sans. Men det kan skyldes subliminal persepsjon, dvs at du ubevisst har lagt merke til vedkommende, og at denne informasjonen er blitt bearbeidet av hjernen, uten at du direkte er blitt bevisst på at du faktisk har sett eller hørt denne personen.

Men tenk også på at du kanskje har tenkt på denne personen flere ganger, uten at han eller hun dukket opp, men disse gangene glemmer vi. Det er de spesielle sammentreffene vi husker, og derfor tror vi i etterkant at de skjer oftere enn tilfellet er. Dersom du bor i samme by som en person, og ferdes på de samme stedene, må dere jo av og til treffes tilfeldig. Det er er det samme som skjer når folk ber til Gud i en vanskelig situasjon og opplever at de blir bønnhørt. De glemmer alle de gangene Gud ikke grep inn.

Dette er også et resultat av denne evnen, eller hangen, vi har til å danne mønstre fra ufullstendig informasjon. Ufullstendigheten ligger i alle de episodene vi ikke husker, da sammentreff ikke inntraff. Vi selekterer sanseinntrykkene, og er ubevisst på jakt etter mønstre – fordi det kan være svært viktig å oppdage slike. Noen ganger går det altså over stokk og stein, men i evolusjonens regnskap har slike «falske positiver», som medisinerne sier, altså vært mindre skjebnessvangre enn konsekvensene av å ikke oppdage viktige mønstre. Bedre med litt overtro enn med undertro.

Men overtro er mer enn dette. Jeg nevnte John Lennons piano, som faktisk ble sendt rundt på verdensturne, uten John Lennon, som forlengst var død. Og trakk fulle hus, akkurat som klærne til Elvis, eller et originalmaleri av Vermeer. Et slikt maleri ble solgt for ca 150 millioner kroner for noen år tilbake, etter lenge å ha vært verdsatt til en brøkdel, fordi man ikke visste om det var «ekte» eller et falskneri. Ingenting ved maleriet endret seg, men vissheten om at det var «ekte» betydde alt.

Hva er det som foregår her? Jo, dette er eksempler på hvordan vi mennesker har en hang til å tillegge ting en essens, en slags magisk effekt, i kraft av at den tilhørt en kjent person, vært brukt i en spesiell situasjon, eller liknende. Kjente eksempler på slikt er relikvier, fliser som etter sigende skal stamme fra Kristi kors, den «hellige gral», etc.. Det finnes også eksempler på gjenstander med negativ essens: Hus der drap er blitt begått, eller der mordere har bodd, må ofte rives fordi ingen lenger vil bo der. Og ingen kjøper sko i en bruktbutikk om de får vite at en drapsmann har eiet dem.

Men også denne litt mystiske følelsen av essensen har en nevrologisk og evolusjonær forklaring. Og det finnes eksempler på folk som ikke evner å ha denne følelsen, og dermed får store problemer. Dette er en heldigvis sjelden, men velkjent defekt som kalles Capgras syndrom. Den kan inntreffe etter en hjerneskade eller sykdom og gjør at pasienten tror at nære familiemedlemmer egentlig ikke er de de utgir seg for å være, men prøver å lure ham. Tilstanden kan bli så alvorlig at pasienten tilogmed kan forsøke å drepe de han opplever som bedragere.

Det som gir pasienten denne merkelige forestillingen, er kollisjonen mellom det at han ser og hører at den andre personen ser akkurat ut som, høres akkurat ut som, de han kjenner, men det er noe viktig som mangler, en følelsesmessig merkelapp. Vedkommendes essens er blitt borte. Dermed så kan det heller ikke være denne personen, men en etterlikning, en bedrager.

Psykologen Bruce Hood skriver at rundt seks- eller syvårsalderen, begynner barn å tenke at visse gjenstander som andre personer har eid, på en eller annen måte overtar karakteristikker til disse personene. På både godt og ondt. Man samler for eks på hårlokker eller pyntegjenstander fra kjærester eller andre.

Noen ganger kan dette ta ekstreme utslag, som i tilfellet Armin Meiwes, som i 2002 ble tatt for kannibalisme. Han hadde fått kontakt med en person, Bernd Brandes, over internett som faktisk ønsket å bli spist, og de hadde et måltid sammen, der de først kuttet av Brandes' penis og forsøkte å spise denne, noe som etter litt problemer gikk bra med litt hvitløk. Senere drepte Meiwes Brandes, parterte han og la delene i fryseren, ved siden av frossenpizza. Da politiet stormet huset etter tips, hadde han satt til livs 20 kilo, tilberedt med olivenolje og hvitløk, med sørafrikansk rødvin til.

Meiwes uttalte etterpå at han kunne føle hvordan Brandes ble mer og mer en del av ham, ettersom han spiste. Han påsto tilogmed at hans engelskkunnskaper hadde blitt bedre, han trodde det var fordi Brandes hadde snakket flytende engelsk. Han følte at han hadde overtatt noe av Brandes' essens.

Om dette høres ekstremt ut, hva da med det faktum at en av tre pasienter som har mottatt organer gjennom transplantasjon mener de har overtatt også noe av den opprinnelige eierens psyke? Det er tilogmed eksempler på personer som har tatt over organgiverens vaner og smak. De har åpenbart trodd at noe av organgiverens essens har gått inn i dem selv. Det er noe av den samme tankegangen som ligger bak folks motvilje mot organtransplantasjoner fra andre dyr, spesielt fra griser, som er en svært aktuell organgiver. Igjen er det noe med essensen, noe udefinerbart, som gjør dette vanskelig. Man tror at noe fra grisens sjel følger med på kjøpet.

På samme måte med Lennons piano, eller Elvis' sjal. En splint fra Kristi kors eller Hellig Olavs grav. Eller et maleri som plutselig viser seg å være ekte. Det får umiddelbart en magisk kvalitet, en essens som ene og alene skyldes vissheten om at dette har blitt laget eller brukt av en kjent person. En udefinerbar merkelapp som skyldes en mekanisme evolusjonen har lagt i oss for at vi skal kjenne igjen noe som viktig for oss, men som i noen tilfeller kan få helt absurde effekter.

Det å se mønstre som egentlig ikke er der, føle at et trestykke har en magisk essens, er eksempler på kognitive mekanismer som i utgangspunktet kunne ha nyttige funksjoner, men som kan løpe løpsk. Det er imidlertid en annen type overtro som er litt vanskeligere å skjønne kunne hatt noen nytte. Og da er vi mer over på Märtha Louises verden.

Jeg tenker da på forestillingen om en annen form for eksistens enn den synlige, materielle, slik som ideen om en immateriell sjel, eller troen på åndevesener. Og siden slike vesener ikke har fysisk eksistens, bryr deg seg heller ikke om å følge fysikkens lover. At de likevel på en forunderlig måte kan gi seg til kjenne og påvirke den fysiske verden, er et paradoks som Descartes slet med å forklare, men som de som snakker med ånder ikke syns er noe problem.

Det å se på verden som bestående av to fundamentalt ulike substanser, en fysisk/materiell og en åndelig, er ikke noe Descartes fant på. Dette er faktisk en forestilling som faller helt naturlig for små barn, som mange barnepsykologer har funnet ut. Psykologen Paul Bloom sier vi er naturlige ”dualister”: Vi har to distinkte måter å se verden på: som inneholdende kropper og som inneholdende sjeler.”

Med “sjel” mener Bloom her noe som har sin egen vilje, en intensjonalitet. Et pinnsvin har, i motsetning til en stein, intensjoner, det bestemmer selv hvor det skal gå, det er i en slik forstand vi kan si at et pinnsvin har en ”sjel”. Vi snakker her altså ikke om en ”sjel” i betydningen noe som overlever døden. Men det faller naturlig for barn å gå videre og trekke nettopp denne slutningen, at intensjonalitet = en ikke-materiell sjel. De er tilbøyelige til å tenke at dyr i tillegg til kropp også har noe, en ”sjel”, som kan leve videre selv når kroppen dør.

Dette er noe psykologer har erfart når de snakker med barn. Jesse Bering og David Bjorklund viste barn bilder av en alligator som spiste en mus. Etterpå spurte de dem spørsmål om hva de nå tenkte om musa. Mens barna skjønte at musas kropp var borte, og at musa derfor ikke lenger kunne ete eller gå på do, mente likevel flertallet at musa fremdeles kunne føle og tenke. Musas sjel levde videre. De kunne ikke forestille seg alternativet: at alt ved musa nå var borte. Derfor sier Paul Bloom at “det å tro på et liv etter døden er en naturlig konsekvens av vårt intuitive kartesianske perspektiv.»

Dette gjelder spesielt personer som har vært viktige for oss. Barn har store problemer med å skjønne at når bestemor er død, er det for alltid. «Er hun død ennå?» kan de spørre. Også vi voksne har vanskelig for å innstille oss på en ny virkelighet når en viktig person blir borte. Den psykologiske vekten av denne personen kan fremdeles være så stor at det skaper en kognitiv dissonans i oss, en slags følelse av at vedkommende fremdeles er med oss på en eller annen måte. Det er derfor ikke uvanlig at man begynner å «snakke» med avdøde foreldre eller ektefeller. Og det er heller ikke rart at man oppsøker mennesker som påstår de kan opprette en slik kontakt.

Dyrking av de avdødes sjeler er en av de mest utbredte formene for åndetro, og regnes av mange som opprinnelsen til religion. I dagens Norge har de avdøde en litt mindre fremtredende status, men troen på at de har en slags eksistens, og kan kontaktes, lever altså fremdeles.

Hvorfor en overtrobølge nå?

Religion og overtro får vanligvis oppsving i krisetider, men har vi krise i Norge nå? Materielt har vi det bedre enn noensinne, og bedre enn nesten alle andre. Men på et tverrfaglig seminar på Blindern nylig luftet religionsforsker Otto Krogseth (UiO) tanken om at det kanskje kunne ligge en annen type deprivasjon bak, en «eksistensiell» deprivasjon. Det vil si mangel på mening. En interessant hypotese, som det burde være grunn til å følge opp med empirisk forskning, om det er mulig.

Men da måtte man også søke svar på en del ting som virker spesielle ved dagens bølge av overtro (som ikke er den første i historien, tilogmed antikkens Athen opplevde noe slikt, på slutten av det tredje århundret fvt.): Hvorfor så sterk akkurat i Norge, hvorfor akkurat nå, og hvorfor først og fremst blant kvinner, og ofte velutdannede og velstående sådanne? Er det de som føler denne eksistensielle deprivasjonen sterkest, og hvorfor? Hadde de rett og slett ikke tid til å tenke over slikt før, da de var opptatt med barn og familie mesteparten av livet?

Eller kan vi det fra en annen vinkel: Dersom den nye bølgen av overtro kan sammenliknes med en epidemi, og dette er ikke noen uvanlig måte å se slike fenomener på i nyere forskning, kan den nye oppblomstringen skyldes at motstandskraften mot en slik er blitt svekket? At folk, eller ihvertfall mange av oss, av en eller annen grunn er mer mottakelig for slikt nå?

Dette er ihvertfall en mulighet. Som jeg har prøvd å vise, er ulike former for overtro noe vi så å si er programmerte for å falle tilbake til, dersom vi ikke utvikler andre måter å forstå verden på. Og poenget er at disse andre, mer kritiske og rasjonelle måtene å tenke på, ikke kommer av seg selv. Som mange psykologer har vist, er for eks små barn naturlige kreasjonister, det er svært vanskelig å snakke darwinisme til dem, deres hjerne er ikke laget for denne typen resonnementer. Det er også vanskelig for dem å skjønne at ikke bestemor har en eksistens selv etter sin død.

Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes. Og det er bare i visse kulturer, i visse perioder, menneskeheten har maktet å frembringe en kritisk tenkemåte. Et eksempel var en kort periode i antikkens Hellas, der pre-sokratikerne og senere Sokrates forsøkte å stille kritiske spørsmål til de vanlige måtene å forstå verden på. Det kostet som kjent Sokrates livet, men han viste at det var mulig å leve uten å tro på ånder og guder. Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si. Vi fikk også utviklet en metode til å fremskaffe kunnskap på som gikk langt ut over hva den enkelte kunne makte, nemlig den kollektive virksomheten vi kaller vitenskap. Denne har ikke bare gitt milliarder av mennesker en mulighet til å leve opp, og få et bedre liv, ikke minst gjennom medisinen, den har også hatt en annen funksjon:

Praksisen med å stille kritiske spørsmål, og med å teste ut rådende «sannheter», har gjort at ihvertfall deler av den moderne verden ikke lenger er så mye i overtroens vold som vi var før, og som man enkelte steder fremdeles er: I deler av Afrika dreper man fortsatt hekser i stedet for å undersøke om sykdommer og ulykker kan ha andre årsaker. Og ungjenter voldtas fordi noen tror at dette skal beskytte mot HIV. Så overtro er ingen uskyldig underholdning.

Men flere hundre år etter den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstiden, og på tross at vitenskapelig rasjonalitet har hjulpet milliarder av mennesker til et bedre liv, kan vi oppleve at selv velutdannede og prominente personer mener vi kan snakke med de døde. Dersom dette hadde vært mulig, hadde drapsetterforskernes jobb vært mye enklere, men rasjonelle argumenter nytter tydeligvis ikke her. Kan dette ha sammenheng med at statusen til vitenskap og fornuft er blitt motarbeidet av mange de siste årene, fra TV-kanaler til postmodernistiske kulturteoretikere og deres halvstuderte disipler i media? Slik at beredskapen mot overnaturlige forklaringer er blitt for dårlig?

Hjernen vår er innrettet slik at det er lettere å forholde seg til person enn til sak. Dette spiller media på: I aviser og TV er det ikke argumenter, men hvem som påstår noe, som teller. Hvem Märtha får «støtte» fra, er viktigere enn holdbarheten i hva hun sier. Hun er jo både pen og snill, og dessuten en virkelig prinsesse. Og Snåsamannen er jo slik en bra kar, så han kan vel ikke fare med tull? Og avisenes kommentatorer fremstår mer og mer i helfigur. En slank og velfrisert kvinne som viser hun følger klesmoten, og har råd til det, er visst per definisjon verd å lese.

Men det å skille sak fra person har vært grunnleggende for utviklingen av de moderne samfunn, for demokrati og menneskeretter, og for kritisk tenkning og debatt. Jo mer media preges av kjendiseri og irrasjonalitet, desto viktigere blir skolens rolle, dersom vi vil ta vare på idealene fra opplysningstiden. Men hvordan fyller skolen denne rollen? Kan respekten for egen og andres tro og overtro ha blitt viktigere enn evnen til kritisk tenkning og skepsis mot etablerte sannheter? Dette er ihvertfall en hypotese som burde undersøkes, sammen med hypotesen om «eksistensiell deprivasjon».

Kritisk tenkning og kunnskap har dårlige vilkår i dagens skole. Man kan komme seg gjennom hele skoleverket og til doktorgrad uten å ha forstått noe som helst av hvordan vi er blitt de vi er, det vil si evolusjonen. Du lærer ikke noe om hvordan hjernen vår fungerer, hvordan vi faktisk tenker, før du eventuelt tar psykologi på universitetet, og det er først nylig du begynte å lære noe slikt selv der. Du lærer ikke noe om hva vitenskap og vitenskapelig kunnskap er. Du kan istedet oppleve, som mange gjør på universitetet i dag, å bli servert utdaterte og uholdbare teorier om hva kunnskap er og hvordan den kan skaffes til veie. Bedre blir det ikke av at norske universiteter siden 60-70-tallet har innpodet flere generasjoner av studenter med en grunnleggende skepsis, for ikke å si fiendtlighet overfor ikke bare naturvitenskapen, men all empirisk vitenskap. Istedet faller man ned på nye varianter av dualisme, og ordmagi. Man finner på et ord, og tror man har funnet en forklaring.

Det begynte med den misforståtte positivismekritikken, samtidig som vitenskapen fikk skylda for både atomtrusselen og den kjemiske forurensingen av miljøet. Senere kom diverse intellektuelle moteretninger, ikke minst postmodernismen, som hevdet at vitenskapen var kun en av mange mulige historier om verden, og at den var et redskap for hvite menns makt. Og dersom vitenskapen var noe maktens menn hadde konstruert for sitt eget formål, hvorfor skulle vi interesse oss for den?

Så i en verden der vårt liv preges mer og mer av vitenskapen, der vi også snakker om at vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet, har kunnskapen blitt stadig mindre viktig. Vi har sett dette reflektert i norske skoleelevers synkende kunnskapsnivå, men dette er kun toppen av isfjellet. Og utviklingen der vi bruker mindre og mindre tid på å lese lange tekster, som tvinger oss til å tenke, og i stedet klikker oss fra sted til sted på internettet, forsterker dette.

Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.

Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.

Det er dette som gjør at vi har fått bedre måter å bekjempe sykdom på enn heksedoktorenes dans og trylleord. Det er dette som gjør at vi ikke lenger brenner folk for hekseri her i landet. Det er også derfor vi ikke lenger tror at noen har fått sin makt av gudene. Det er med andre ord pga fornuften, i stedet for overtroen, at vi har kjempet oss til menneskerettigheter og demokrati.

Det er derfor skepsis og vitenskap er så viktig. Som den spanske maleren Goya viste i ett av sine bilder: Når fornuften sover, kommer demonene fram. Og akkurat nå sover fornuften litt for mye her i Norge. Det har å gjøre med flere ting, men ikke minst en vitenskapsfiendtlighet som har vokst fram siden 1960-tallet, som har satt sine spor både i media, skole og høyere utdanning. Parallelt har mediene funnet at det er god butikk i å appellere til de mest primitive, mest lettvinte tendensene i menneskesinnet. Derfor flommer Dagbladet – som tidligere var den kritiske intelligensiaens avis - over av spåkoneannonser, og de kommersielle TV-kanalene og kinoene er blitt overtatt av medier og vampyrer.