LIV ETTER DØDEN?
Forrige uke gikk forhåpentlig siste episode i serien «Schrødingers Katt» har sendt om paranormale fenomener, under et syltynt dekke av å gi disse en «vitenskapelig» behandling. For meg som var med å skape «Katta», det eneste programmet om vitenskap på norsk TV, og som vi klarte å få en million seere på, uten å ty til slike midler, var det et sørgelig syn. Forrige tirsdag handlet det om intet mindre enn «livet etter døden», som såkalte «nær-døden-opplevelser» (NDO) blir tatt til inntekt for.Hvorfor mase om dette? Skal man ikke være «åpen» for det mystiske i tilværelsen? Joda, jeg har sans for mystikk, og all respekt for søkende mennesker. Men i tillegg til åpenbaringer trenger vi også vitenskap, en mer håndfast kunnskap. Det er vitenskapen vi kan takke for at vi idag kan leve trygge og lange liv, selv om vi er mange ganger flere nå enn da Malthus fant ut at kloden snart var overbefolket.
Men vitenskapen er faktisk også langt mer mystisk og spennende enn det paranormale alternativet, fordi den konstant utfordrer vår tanke. Ikke minst er hjernen et fantastisk organ, som kan dikte oss de merkeligste historier både i våken og sovende tilstand. Og de siste tiårene har vi fått en mengde bøker, skrevet av hjerneforskere, om disse oppdiktede universene som hjernen skaper for oss, av folk som Oliver Sacks, V.S. Ramachandran. Michael Gazzaniga og Andrew Newberg. Mye av dette er historier som minner om de typiske nær-døden-opplevelsene, eller enda mer bisarre.
Men i «Kattas» program får vi ikke vite noe om dette. Ingen av de intervjuede forskerne er hjerneforskere: Parnia er lungespesialist, van Lommel er hjertelege, det var også en amerikansk kreftlege med. Fenwick var riktignok psykiater, men har ikke gjort noen nevrologisk forskning på NDO, og er mest kjent for bøker han har skrevet sammen med sin kone om tidligere liv og hvordan døden er en port til en annen virkelighet. Parnia har sin særegne teori om hvordan «bevisstheten kan virke uavhengig av hjernen, og bruker den grå hjernemassen til å manifestere tankene, akkurat som et fjernsyn oversetter bølger fra luften til bilder og lyd». Ikke akkurat «rocket science».
Samtidig som Katta presenterer disse som «toppforskere», og antyder at de ligger i forkant av det de noe nedlatende kaller «tradisjonell vitenskap», underslår de at det faktisk er gjort nevrologisk, eksperimentell forskning på denne typen opplevelser. Det er tilogmed flere ordentlige forskere – Henrik Ehrsson, Michael Persinger, Olaf Blanke – som har vist hvordan man kan fremkalle ut-av-kroppen opplevelser med kunstige midler.
Men det kommer også tydelig fram at verken de intervjuede forskerne eller programskaperne har fulgt med på de siste tiårenes omfattende forskning på bevissthet. Da hadde de vært klar over at bevisstheten hele tiden lager hypoteser om virkeligheten for oss, at den kontinuerlig «hallusinerer» ut fra tilgjengelige input, og at når disse blir borte eller forvansket, ser vi de merkeligste ting. Det finnes spesifikke nevrologiske sykdommer med sine ulike typer hallusinasjoner. Dette burde være barnelærdom. Også at bevisstheten «jukser» med tiden, noe som kan forklare hvorfor enkelte synes å huske fra et tidsrom da hjertet var stanset. Minnene er rekonstruksjoner, og upålitelige sådanne.
Det er ingenting «galt» ved å forske på nær-døden eller utenfor-kroppen opplevelser. Dette kan gi interessant kunnskap om hvordan hjernen fungerer i ekstreme tilstander. Det var nok derfor Parnia fikk publisert en artikkel i 2001. Og en tilstand der man nesten dør, og blir «vekket til live» igjen, er uten tvil spesiell. Men det som går igjen i de rapporterte beretningene, er et godt indisium på at det er hjernen selv som forårsaker disse opplevelsene (som altså også kan induseres ved for eks magneter), enn at vi skulle ha en frittflyvende sjel. For da skulle man heller tro at sjelen kunne fly hvor som helst, og ikke akkurat i samme posisjon hver gang. Og hvorfor flyr den aldri utenfor det området pasienten kan sanse? Alt dette burde tale for en nevrologisk forklaring, ikke mot den.
Hvordan man så kan få det faktum at mange endrer seg sin innstilling til livet etter en slik hendelse til å bli et «bevis» for et liv etter døden, er uforståelig. Mer forståelig er det at man unnlater å fortelle at også svært mange (den kjente hjerneforskeren Andrew Newberg anslår en tredel) får psykiske problemer etter en slik opplevelse. Det ville jo ikke passe inn i fortellingen.
Hvordan kan noe slikt kan passere nåløyet for et «vitenskapsprogram», ja, for et dokumentarprogram i det hele? Vinklingen var bevisst fordreiende, tilogmed oversettelsene var det jukset med. Når Parnia snakker om «those who claim that they have had such experiences» blir det oversatt med «de som HAR HATT slike opplevelser». Sluttreplikken til den eneste skeptikeren, Chris French, ble klippet til på slutten slik at han nærmest påsto at denne forskningen beviste at det fantes en annen virkelighet. Det han egentlig forsøkte å si, var at DERSOM denne forskningen viste at det faktisk fantes en bevissthet utenfor hjernen, ville dette ha enorme implikasjoner. Selvsagt, men det var altså dersom.
Programmet var det motsatte av «undersøkende journalistikk»: Man lot et lite og fullstendig skjevt utvalg menneskers opplevelser – kanskje reelle, kanskje ikke – fungere som «bevis» på en alternativ virkelighet. Man stilte ikke kritiske spørsmål til forskerne. Man tok ikke med den nevrologiske forskningen som er gjort på slike opplevelser, og presenterte ikke andre mulige forklaringer av disse fenomenene enn at dette «må» være noe en frittsvevende «sjel» opplever, selv om slike forklaringer finnes.
Enten har NRK her bevisst brukt et dekke av «vitenskap» til å drive propaganda for et bestemt metafysisk livssyn, eller mer sannsynlig: De har rett og slett ikke kompetanse til å vurdere hva som er «vitenskap» og hva som ikke er det. Da burde de heller ikke produsere eller presentere programmer om slikt. Eller, som jeg har foreslått: få satt en helt ny redaksjon, med kompetente folk, på jobben. For det er mer enn nok av interessante – og ikke minst viktige og relevante – temaer innen virkelig vitenskap. Og vi at vi som nasjon mangler vitenskapelig kunnskap på en rekke områder, får vi demonstrert hver eneste dag.
NRKs posisjon som lisenskanal er basert på en kontrakt med det norske samfunnet, der NRKs jobb også er å fremme opplysning. Joda, det skal også lages religiøse programmer og rent tull. Men da bør det presenteres som sådan, og ikke som «vitenskap». Det er faktisk noen der ute som ennå mener at kunnskap er viktig. Men som vi vet fra en rekke PFU-dommer: NRK hever seg over all kritikk, akkurat som andre nesten-døde svever over sin egen kropp.Til noen skrur av life- supporten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar