Fra Klassekampen, 25/8:

ONDSKAPENS ANATOMI

Det var naturlig at mange følte behov for å bruke ordet «ondskap» om det som skjedde på Utøya. Vi har ikke så mange andre ord som passer på en slik gjerning. Men hjelper det oss til å forstå hendelsen, eller gjerningsmannen?

Ikke ifølge den kjente psykologen/psykiateren Simon Baron-Cohen. Jo, han fra «Hjernevask», der han ble intervjuet om kjønnsforskjeller, men mest kjent internasjonalt for sitt arbeid med autisme og empati. Med mange Holocaust-ofre i sin familie, skulle man tro at han mente ondskap var en reell størrelse, men han har lite til overs for filosofers og teologers bruk av dette begrepet. Det forklarer ingen ting, og står heller i veien for forståelse.

I stedet vil han forstå det vi kaller for «ondskap» ut fra en vitenskapelig vinkel. Og han vil heller beskrive dette negativt, som fravær av empati: «Zero Degrees of Empathy», som hans nye bok heter. Som tittelen antyder, er empati noe vi har i større eller mindre grad. Det er dels situasjonsavhengig – vi pleier ikke å ha stor empati for mordere eller voldtekstmenn – men det er også mer permanente ulikheter i hvor mye empati folk har.

For de fleste av oss, det meste av tiden, hindrer vår naturlige empati (også mange dyr har empati, tilogmed rotter) oss i begå «onde» handlinger. Vår medfølelse setter en sperre for hva vi kan gjøre. I visse situasjoner kan denne sperren være lav, og selv «normale», «snille» mennesker kan begå uhyrligheter. Her kan ideologi og religion være medvirkende, på den måten at hensynet til noe «større» og «viktigere» enn enkeltmennesker kommer i første rekke. Vi kan også bli drevet til uhyrlige handlinger når vi opptrer i grupper. Dette er heldigvis unntak, ihvertfall i dagens samfunn. Det finnes imidlertid mennesker som bevisst, og over lang tid, begår handlinger vi kaller «onde», som ser ut til fullstendig å være uten empati.

Hvem er disse? Ifølge Baron-Cohen er det tre personlighetstyper som gjerne viser null empati. Den ene er type P, psykopaten, kanskje for mange den klassiske onde personen, og en type som er overrepresentert i fengslene. Det er også langt flere menn enn kvinner som passer denne karakteristikken. Men slik psykopater vanligvis defineres kan dette også være personer som lever etter loven, men som bruker andre mennesker kynisk for å nå sine mål. Noen kan også føle skadefryd ved å plage sine ofre.

En annen personlighetstype som ofte har null empati, er «Type B», «borderline»-tilfellene. Dette er svært impulsive personer som gjerne hater de menneskene de er avhengige av. Også disse bruker andre mennesker til sine egne behov, og er uten evne til innlevelse i andres skjebner. Et klassisk eksempel er Marilyn Monroe, og tilstanden er ganske vanlig: den rammer rundt 2 prosent, av begge kjønn.

En mindre studert type er «Type N», narsissistene. Disse er, som ordet sier, ekstremt selvopptatte personer, og mange av disse begår ikke egentlig «onde» handlinger. Men det antas at det er i denne gruppen man finner mange seriemordere, mennesker som utviser en systematisk, detaljert metode i sine ugjerninger. Tre fjerdedeler er menn, og et gjennomgående trekk her er at de ikke føler seg nok verdsatt av samfunnet. Det er naturlig å tenke på denne typen i forbindelse med en aktuell sak.

I tillegg de disse tre typene finnes det en helt annen type mennesker som har problemer med empatien, men uten at man vil bruke merkelappen «ond» på dem. Dette er mennesker med autistiske trekk, som av nevrologiske grunner rett og slett ikke forstår andre mennesker, men som likevel – ut fra ren logikk og sans for rettferdighet – kan oppføre seg ekstremt moralsk. Dette er personer der evnen til empati blir fortrengt av evnen til systematikk.

Men hvordan ender mennesker opp uten empati? Skyldes det arv, opplevelser i barndommen, eller andre forhold? Her synes det å være en mix, for alle tre hovedtypene, med visse variasjoner. Borderline- tilfeller synes ofte (men ikke alltid) å være produkter av misbruk og mishandling i barndommen. For psykopater er det ofte dårlig emosjonell kontakt med foreldre som ligger i bunn, men det er også et rent genetisk element, som ikke kan forklares av miljøet. Når det gjelder narsissistene, er de så lite studerte at det bare blir gjetninger. Men summen er altså: genetiske forutsetninger pluss uheldige omstendigheter under oppveksten kan skape mennesker med minimal empati, men disse gruppene utgjør hver sjelden mer enn 1 til 2 prosent av befolkningen.

Baron-Cohen og andre forskere har også funnet ut mye om hva det er i hjernen som svikter i slike tilfeller. Han bruker begrepet «empati-kretsen» om et nettverk av minst ti hjernestrukturer som tilsammen gir oss evnen til empati. For dette er ingen enkel egenskap: Den krever både at vi kognitivt er i stand til å tolke andre mennesker og deres situasjon, men også at vi emosjonelt er i stand til å respondere på dette. Psykopater, for eksempel, kan gjerne forstå intellektuelt at andre lider, men greier likevel ikke å føle noe i forbindelse med dette.

Et aktuelt spørsmål er om gjerningsmenn som fullstendig mangler empati, og dermed de vanlige sperrene mot voldelige handlinger, er å regne som «normale». I vanlig rettspsykiatrisk forstand gjør ikke empatimangel en gjerningsmann utilregnelig, og vi vet at slike mennesker kan drive nitid planlegging og fremstå som svært rasjonell.

Baron-Cohen mener rettspsykiatrien bør endres. Han nevner et kjent eksempel med en mor som drepte sine to barn, for å straffe sin ex-mann. Ifølge psykiaternes internasjonalt brukte handbok, DSM (Diagnostic and Statistical Manual), passer hun ikke inn i noen kategori for «mental sykdom». Men Baron-Cohen mener at både forskning og sunn fornuft tilsier at hun ikke var «normal» eller «tilregnelig» i gjerningsøyeblikket. Det samme vil antakelig gjelde en mange seriemordere, som virker rasjonelle, men som har en alvorlig defekt: mangel på empati. Baron-Cohen mener likevel det er på sin plass, av hensyn til samfunnet og til de berørte, å gi slike personer straff. Men de er altså langt fra «normale».

Strafferettslig vil kanskje ikke en empati-relatert forståelse av «onde» handlinger få mye å si. Men når man vet mer om hvordan noen mister - eller ikke får utviklet – den normale evnen til empati, kan man tenke at det kan bli lettere å forebygge, og kanskje behandle, slikt. Baron-Cohens forskningsgruppe har selv funnet fire gener som disponerer for empati, og nevner bla. oxytocin som et mulig behandlingsmiddel, for visse tilfeller.

Men spørsmålet er om vi klarer å gi slipp på forestillingen om «ondskap»?

FRA DATASPILL TIL VIRKELIGHET

(Fra Klassekampen, 11/8-2011)

FRA DATASPILL TIL VIRKELIGHET

Kan dataspill fremavle vold, og tilogmed massedrap? I kjølvannet av Utøya/Oslo-hendelsen har mange tilhengere av dataspill kommet på banen og hevdet at det er bakstreversk og gammeldags å hevde dette. «Hvorfor er det alltid dataspillene som får skylda? Spillerne er lei av å bli stigmatisert,» skriver Dagbladet. Og de får støtte fra såkalte eksperter: «Det er aldri påvist noen årsakssammenheng mellom vold og spill,» sier spillforsker Espen Aarseth. Og drar fram det vanlige medieforskerpoenget om «moralsk panikk». I et innlegg i Aftenposten skriver en annen spillforsker, Kalle Gjesvik: «Å forby fremtiden har sjeldent vært vellykket.»

Argumentasjonen går bla på at dersom dataspill avler vold, ville gatene vært fylt av blod, fordi så mange spiller dem. Et annet argument er at det også finnes vold i bøker, på film og på TV. Nok en spillforsker, Torill Mortensen, skriver i sin blogg at «vi hadde krig, vold, kriminalitet og fanatiske mordere - noen av dem ordentlige korsfarere - lenge før vi hadde moderne medier.»

Joda, det har alltid vært vold. Og det er mange som spiller dataspill som «World of Warcraft» (AB Breiviks yndlingsspill) uten å bli massemordere. Men mennesket er mer komplekst enn som så, og det er påfallende at de fleste av disse «spillforskerne» ikke er psykologer. Deres ekspertise går derfor ikke på det som er relevant her: Hva er eventuelt dataspillenes bidrag i «the making of» drapsmenn som ABB?

ABB tilhører en heldigvis liten kategori massedrapsmenn som vi kan kalle einstøinger, som i liten grad springer ut av et miljø i «Real Life». Hos de fleste av disse går det igjen at de har vært svært ivrige dataspillere. Det er ikke dette alene som har gjort dem til drapsmenn, de har alle komplekse livshistorier bak sine handlinger, gjerne preget av ensomhet og fornedrelser. Spørsmålet i denne sammenhengen er om dataspillene kan ha bidratt til å gjøre dem til drapsmenn.

Kalle Gjesvik, som har forsket på nettavhengighet og rollespill, innrømmer at mange drapsmenn sannsynligvis kan bli «inspirert i gjennomføringen av voldshandlingen» av dataspill. Fra andre forskere er budskapet enda klarere. For Pat Brown, psykolog og en av USAs mest kjente kriminalprofilerere, er sammenhengen selvsagt. Ikke for vanlige, sunne mennesker, men for de som ikke er det (og de er det ganske mange av): «Det er klart at for et sunt sinn, i en sunn familie, skader det ikke å spille litt dataspill. Men å spille voldelige dataspill har en annen innvirkning på en psykopatisk hjerne. Psykopater forstår også at det er en fantasi, det er ikke det, men de lever seg inn i dette på en annen måte. De setter seg psykologisk inn i skyterens sted og nyter makten ved å skyte, og har de sett den ene voldelige scenen etter den andre, blir til slutt ikke fantasien nok. De vil se det i levende live.» (sitat fra Morgenbladet)

Tidligere leder for Royal Institution, den kjente hjerneforskeren og farmakologen Susan Greenfield, tar i et intervju (NewScientist, 30/7) et oppgjør med de som benekter at digital teknologi påvirker hjernen vår, og som hevder at det ikke finnes «bevis» for slikt. Hun spør hva slags bevis de trenger? «Må vi vente i 20 år for å se at folk blir annerledes enn tidligere generasjoner? Noen ganger er det bare slik at du ikke kan gå inn i en lab og få konklusjoner over natten.»

Hun sier det nå finnes masse forskning som viser slike sammenhenger, noe av det nyeste er en artikkel i PloS One, «Microstructure abnormalities in adolescents with internet addiction disorder». Som tittelen antyder, handler denne om hvordan overdreven bruk av digitale medier og spill setter fysiske spor i hjernen. Greenfield peker på fenomener i tiden som sannsynligvis henger sammen med barns bruk av teknologi, som «happy slapping» (mobbevold formidlet via mobil og nett), økning i antallet med autistiske symtomer, etc.. Hun viser til en review-artikkel i journalen Neuron av kognisjonsforskeren Daphne Baveller, som sammenfatter empiriske bevis for at det er en link mellom økt vold, distraksjon og avhengighet hos barn, og teknologibruk.

Men hva med påstanden om at det alltid har vært vold i mediene, som Kalle Gjesvik påpeker, også i daglige sendinger som Dagsrevyen? Den store forskjellen er, ifølge Greenfield, at de nye mediene forbrukes på en helt annen og mer omfattende måte, «det faktum at folk nå bruker mesteparten av deres våkne timer i bruk av dem.» Det var noe helt annet å se på fjernsyn i noen få timer sammen med familien, enn å sitte dag og natt alene med skjermen.

Det er selvfølgelig riktig at datavold ikke automatisk fører til vold i «Real Life». Det kan sikkert også være slik at det å spille dataspill for noen kan være en måte å avreagere på. Poenget er at vi ikke vet hvordan dette virker i hvert tilfelle. Men vi vet at av de som har stått bak massakre av typen Utøya eller Columbine, har de fleste vært ivrige dataspillere. I tillegg har de selvfølgelig hatt personlighetsforstyrrelser, og problemet er at dataspill har en sterk tiltrekning på de som er i faresonen.

Her hjemme har skoleforskeren Kjell Skogen skrevet om hvordan en del evnerike gutter faller utenfor i den norske skolen, og står i fare for å havne utenfor samfunnet. ABB er utvilsomt svært intelligent innenfor et visst spektrum: Planleggingen av dobbeltaksjonen viser dette med all tydelighet. Det finnes også andre eksempler på svært intelligente unge menn som sitter i norske fengsler.

I USA har den kjente psykologen Roy Baumeister pekt på det samme problemet som Skogen: I dagens samfunn, og spesielt i skolesystemet, er det mange intelligente gutter som ikke får nok utfordringer, og ikke den anerkjennelsen de trenger (i boken Is There Anything Good about Men?). Det gjelder særlig nerdene, som ikke kan utmerke seg på sportsarenaen. For mange av disse blir den eneste utveien nettopp dataspill: «I dag kan slike gutter hevde seg i videospill. De vet hvordan deres jevnaldrende spiller disse spillene og hva de scorer. Akkurat da samfunnet tok fra dem muligheten til å utmerke seg gjennom skolearbeid, så ga det guttene en alternativ måte å bygge opp selvfølelsen på, ved å bli «helter» i videospill.»

ABB er en av fem millioner nordmenn. Av disse er det kun han som så langt er blitt massemorder. Det betyr at vi skal være forsiktig med å si hva det var som gjorde ham til det. Vi kan ikke dra kategoriske slutninger fra ett enkelttilfelle. Men å utelukke dataspillenes rolle er uansvarlig – og uvitenskapelig. ABB syntes selv å være klar over disse spillenes betydning, og brukte dem (sammen med anabole steroider, andre medikamenter, musikk og ideologiske artikler) bevisst for å «bygge seg opp».

UTENFOR SKJEMA

Fra Klassekampen 28/7-11:

UTENFOR SKJEMA

Bilbomben i Oslo sist fredag ble umiddelbart tatt for å være islamistiske terroristers verk. Dette var en «sannhet» som var implisert også i NRKs dekning av hendelsen, og vi har etterpå fått rapporter om spontane hevnaksjoner på folk som så ut som muslimer. For det «måtte» jo være slike som sto bak, ikke sant? Selv etter at det kom meldinger fra Utøya om at det var en hvit nordmann i politiuniform som gikk rundt og skjøt folk, og at samme mann var blitt sett i nærheten av der bomben i Oslo hadde gått av, gikk det lang tid før media og såkalte eksperter greidde å omstille seg: Forestillingen om at det måtte være islamister levde videre. Noen utenlandske media forsøkte å tilpasse seg til de nye opplysningene ved å spekulere at det antakelig var en hvit nordmann som hadde konvertert til Islam. Men det var det altså ikke.

Hvorfor reagerte media, eksperter og vanlige folk på denne måten – selv etter at meldingene fra Utøya burde ha satt dem på andre tanker? Fordi de er rasister og muslimhatere, og tror at alt ondt har rot i Koranen? Kanskje noen gjør det, men neppe de fleste. Det er heller snakk om noen fundamentale psykologiske og kognitive mekanismer, mekanismer som til vanlig er til god hjelp, faktisk helt nødvendige for at vi skal klare oss, men som i enkelte tilfeller gjør at vi har vanskelig for å skjønne hva som foregår, fordi vi ikke klarer å forholde oss til den nye informasjonen.

Disse mekanismene er blitt utviklet fordi vi hvert eneste sekund, gjennom våre fem ordinære sanser og noen til, tar til oss en ufattelig mengde data, som vi egentlig ikke har sjans på å fordøye. Hjernen vår er derfor innrettet slik, gjennom millioner av år med evolusjon, at den i første omgang bare tar hensyn til en liten del av disse dataene, de som best passer inn i noen ferdiglagede skjemaer i hjernen. Disse skjemaene er dels noe vi er født med, dels noe vi har utviklet i løpet av livet. Og mange av disse har vi fått fra kulturen vi er vokst opp i.

For de fleste av oss er et skjema noe vi fyller ut på papir, men i psykologien og kognitiv vitenskap har dette en mer spesifikk betydning. Det er en organisert samling av informasjon, som til sammen danner et mønster for vår forståelse av en situasjon, et sted, et tema, eller noe annet vi gjerne støter på flere ganger og må forholde oss til. Istedet for at hjernen da hver gang skal måtte tolke alle detaljer og sammenhenger på nytt, gjør den heller dette: Den forsøker å kjenne igjen hvilket skjema det her er snakk om, og kan da ta en mengde informasjon for gitt. På den måten reduseres informasjonsmengden ned til en mengde som er mulig å håndtere.

Et eksempel: Du kommer inn på en restaurant du aldri har vært på før. Selv om denne er helt ny for deg, tar du likevel en mengde ting for gitt: Du ser etter en hovmester, kelner eller en annen ansatt som kan svare på om det er ledig bord. Du setter deg ned der du blir anvist og forventer at en kelner skal dukke opp med en meny, som du kan bestille mat fra, og så videre. Du går ikke ut på kjøkkenet og sier hva du skal ha. Psykologene vil si at du har et skjema (eller «script») for restauranter som du aktiverer i en slik situasjon. Hadde du kommet inn på legevakten, hadde du forventet noe annet, og handler deretter.

Det var den britiske psykologen Frederic Bartlett som utviklet ideen om skjemaer i en serie eksperimenter i 1932. Han presenterte informasjon, for eks et eventyr, for folk fra ulike kulturelle bakgrunner og fant at de tolket informasjon svært forskjellig. De husket ulike ting, ut fra hva som var relevant for dem, og kunne også fordreie informasjon slik at det passet deres forståelse – deres skjema – bedre.

Bartletts ideer ble lenge oversett, men trukket fram igjen av Ulric Neisser i 1967. Skjemaideen ble senere tatt i bruk og videreutviklet innen «Kunstig Intelligens»: Marvin Minsky «operasjonaliserte» den i form av «frames» («rammer»), datastrukturer som representerte stereotype situasjoner (i 1974). Roger Schank og Robert Abelson utviklet en undergruppe av skjemaer, «scripts», som særlig gjaldt situasjoner vi ofte støter på i dagliglivet. I slike gjentatte situasjoner er det spesielt viktig at vi har automatiserte prosedyrer å støtte oss på, fordi hjernen ellers ikke ville fått tid til å gjøre noe annet enn å beregne hvordan vi skal skru på kranen, fylle kaffekjelene, etc – ting vi vanligvis gjør på autopilot, og dermed får tid til å tenke på andre ting.

Og det er ingen tvil om at slike skjemaer og skripter er til stor hjelp, faktisk helt nødvendige. Pasienter med Korsakoffs syndrom (som bla Oliver Sacks har skrevet om) har problemer med å huske nye opplevelser. De kjenner derfor ikke igjen situasjoner de har vært i, og har ofte ikke noe skjema å relatere nye hendelser til. For dem er verden konstant ny og ukjent, og de får store problemer med å bearbeide all denne informasjonen.

Men det at skjemaer gjerne trigges automatisk, betyr også at de av og til kan trigges når de egentlig ikke burde bli det. Vi kan komme inn et sted som ser ut som en restaurant, sette oss ned og vente på kelneren, uten å skjønne at dette er en kafeteria med selvbetjening.

Mange slike feiltriggeringer er lette å rette opp, og betyr ikke så mye. Vi oppdager etterhvert at vi selv må gå til disken. Men andre ganger kan det være mer alvorlig. Som når alle automatisk antok at det måtte være islamske fundamentalister som sto bak aksjonene i Oslo og på Utøya. Det som skjer da, er at informasjon som ikke passer inn i skjemaet, enten blir oversett eller feiltolket.

Både åstedet for den andre aksjonen, AUFs sommerleir, og det faktum at det var en hvit nordmann som sto bak, burde øyeblikkelig være nok til å få media til endre tolkning. Valget av Utøya tyder på et annet forhold til norsk politikk enn islamister vanligvis har. Og hvite nordmenn er vanligvis ikke islamister.

Men her var tydeligvis islamistskjemaet så sterkt at man ikke klarte å se de mest innlysende ting. Det var ekstra sterkt fordi det var et skjema som stadig er blitt gjentatt av både media, politikere og tildels av politiet, på tross av at Europa har opplevd mange terroraksjoner satt i scene av helt andre enn islamister. Så man kan kanskje si at man burde være åpen for andre muligheter. En åpenbar følge var at flere muslimer ble utsatt for hevnaksjoner, og det kan også være at misforståelsen gjorde at politiet ikke raskt nok forstå hva som foregikk på Utøya.

Funksjonen til skjemaer er å gjøre verden enklere for oss. Men noen ganger gjør de altså verden litt for enkel.

Når sannheten falmer

NÅR SANNHETEN FALMER

(Det er så mye som kalles "vitenskap" i dag. Her er en artikkel om hvor vanskelig vitenskap er, fra Klassekampen, 13/1-11)

Sokrates, den plagsomme filosofen, pleidde å si at han egentlig ikke visste noe. Men han visste det viktigste: at det meste av det vi tror vi vet, er illusjoner.

Jeg blir minnet om dette mens jeg sitter med en av de mest frustrerende artiklene jeg har lest. Den sto nylig i The New Yorker og er skrevet av vitenskapsjournalisten Jonah Lehrer. Lehrer har forskningsbakgrunn som assistent for Eric Kandel, som fikk nobelprisen for sitt arbeid med hukommelse, og Lehrer skriver helst om nevrologi, psykologi og hvordan kunnskap dannes i hjernen.

Men denne artikkelen, The Truth Wears Off, med undertittel «Is there something wrong with the scientific method?», spør om vi egentlig vet noe som helst med sikkerhet. Den spør om den kunnskapen noen av de mest anerkjente og siterte vitenskapelige testene har kommet fram til, egentlig holder mål.

Lehrer viser til en merkelig og urovekkende tendens som har dukket opp innenfor flere forskningsfelter, fra medisin til psykologi og etologi: Flere banebrytende studier fra begynnelsen av 1990-tallet, som hadde oppnådd status som rådende sannheter, er plutselig ikke så sikre lenger. Når man forsøker å gjenta studiene, får man ikke lenger de samme resultatene.

Det er ikke bagateller det handler om. Det dreier seg blant annet om effekten av såkalte «andregenerasjons» antipsykotika, som kom på markedet på begynnelsen av 90-tallet, etter flere overbevisende kliniske. Dette var midler som ble tatt i bruk mot bla schizofreni og depresjon. Ett av dem, Eli Lilly's Zyprexa, har vært ett av de mest inntektsbringende medikamenter overhodet, større enn Prozac.

Disse midlene ble regnet for å være langt mer effektive enn de man hadde før. De kliniske testene hadde vist dramatiske forbedringer hos pasientene. Men når tilsvarende tester blir tatt i dag, får man ikke lenger den samme effekten. Noen studier viser at effekten er mer enn halvert siden de første testene, og flere forskere mener nå at «andregenerasjons» antipsykotika slett ikke er noe bedre enn de man tok i bruk på 50-tallet. «Noen ganger er de faktisk dårligere,» sier John Davis, professor i psykiatri ved University of Illinois, som står bak en større studie. Den viser at effekten av andregenerasjons antidepressiver er blitt redusert til en tredel av hva som først ble rapportert.

Men det er ikke bare medikamenter som ser ut til å miste effekt av en eller annen grunn. I 1990 ble det publisert en studie, av Jonathan Schooler, som viste at minnet om et ansikt syntes å bli dårligere etter at man ble bedt om å beskrive det. Artikkelen ble sitert i vitenskapelige tidsskrift mer enn 400 ganger, og denne «verbale overskygningen» ble påvist for en rekke type minner. Men når Schooler noen år senere gjentok studien, var denne effekten blitt mindre. Det samme resultatet fikk andre som forsøkte seg. «Det var ekstremt frustrerende,» sier Schooler, «det var som om naturen ga meg dette resultatet og så prøvde å ta det tilbake.»

Noe liknende skjedde med oppdagelsen zoologen Anders Møller ved Uppsala-universitetet gjorde i 1991. Han fant at fuglers partnervalg var påvirket av symmetrien i fjærdrakten, muligens fordi dette kunne være et tegn på om helsen var god eller dårlig. I løpet av tre år kom det ni (av ti) undersøkelser som bekreftet dette funnet. Men så stoppet det opp: Mellom om 1992 og 1997 sank den påviste effekten med åtti prosent!

Hva i all verden er det som foregår? Mange teorier har vært luftet. Schooler sier halvt i spøk at han begynte å lure på om det var en «kosmisk habitueringseffekt», ala det psykologer opplever når de gir et gjentatt stimuli og får stadig mindre respons. Andre forskere har mindre overnaturlige forklaringer:

Noen mener det kan ha noe med publiseringsbias å gjøre: at det er lettere å få publisert studier som viser oppsiktsvekkende resultater. Det er ikke nødvendigvis forskerne som lurer seg selv eller andre, men resultatene kan variere, og de mest spennende variasjonene blir publisert. Så – ved gjentatte forsøk – faller resultatene tilbake til det normale, det man kaller «regression to the mean» - samme fenomen som gjør at spesielle mennesker får helt middelmådige barn, fordi de fleste barn er middelmådige. Det samme gjelder vitenskapelige forsøk: de fleste resultater er lite oppsiktsvekkende.

Det er også slik at eksperimenter med levende vesener alltid er usikre, det finnes alltid elementer man ikke tar med i betraktningen. Dette er et stort problem ved mange studier av medikamenter: Mennesker reagerer ulikt, og ofte er disse ulikhetene statistisk skjevfordelt mellom folkegrupper: Det kan skyldes gener, eller miljøfaktorer.

Dette kan skje tilogmed når man forsøker å redusere alle mulige ulikheter, som John Crabbe fra Oregon forsøkte å gjøre i en serie eksperimenter på slutten av nittitallet. Han fikk gjort en serie tilsynelatende identiske forsøk, med samme type mus, i tre ulike laboratorier,i Albany, Edmonton og Portland. Musene levde i identisk miljø, fikk samme fõr. Ett av forsøkene gikk ut på å gi dem kokain, i nøyaktig like doser. Men musene reagerte likevel ulikt.

Lehrer skriver at «den urovekkende implikasjonen av Crabbes studie er at mange av de mer ekstraordinære vitenskapelige resultatene ikke er annet enn støy». I Crabbes forsøk var det musene i Edmonton som oppførte seg dramatisk unormalt. Hadde dette vært tre separate forsøk, hadde det kanskje vært kun Edmonton-forsøket som hadde blitt publisert.

Kanskje forklaringen på fenomenet med den «minkende effekten», er at det er forskernes illusjoner som blir mindre? At de resultatene som blir lagt merke til, er de som er mest unormale, men som skyldes tilfeldigheter? Dette kan synes som en bedre forklaring enn å tro at det er naturen som går lei av forskernes eksperimenter og ikke lenger gidde svare.

Uansett viser dette hvor vanskelig det er skaffe pålitelige resultater, selv innen naturvitenskapen med dens strenge kontrollmekanismer, som inkluderer krav om replikasjon. Forskernes og redaktørenes forventninger kan gjøre «en fjær til fem høns». Hva så med forskning der kontrollene er mindre strenge, og mulighetene for subjektive tolkninger enda større?

Likevel er det et faktum at mengden av pålitelig kunnskap om naturen øker. Kunnskap er mulig å finne, men det krever tålmodighet å sile den ut, og fristelsen for å ta snarveier kan ofte bli for stor.

Om tankesmier

DER TANKER SMIES

(fra Klassekampen 30/6-11)

Mens den «frie» forskningen på universitetene sultefores, blir det stadig flere «tankesmier», både her og i utlandet. Det finnes nå en tankesmie for nesten ethvert ideologisk ståsted. I Norge startet det med at bla NHO opprettet Civita i 2003, under ledelse av Kristin Clemet. Senere samme år svarte venstresiden med å opprette Manifest, med Magnus Marsdal som drivkraft. Senere har vi fått to tankesmier «mellom» disse, fagbevegelsens Res Publica, og nå nylig en mer EU- og AP-dominert tankesmie, Progressiv. I tillegg har kristenfolket sin egen tenketank, Skaperkraft, ledet av Espen Ottosen, og det finnes en for minoritetsspørsmål, startet på inititativ fra Abid Raja.

Utenriksdepartementet har tilogmed begynt å gi «u-hjelp» til amerikanske eksemplarer av arten, 30 – 40 millioner var en sum som verserte i pressen nylig, et beløp som ville kunne holdt liv i ganske mange forskere her hjemme. Hva UD venter å få ut av disse bidragene, er uklart: kunnskap, eller tilgang til de sirklene der man tror amerikansk politikk utformes? Eller i det minste invitasjoner til noen cocktail-parties?

Med så mange tankesmier, og millioner i støtte, må det vel komme flust med nye tanker? Og masse ny kunnskap? Eller representerer tankesmiene tvertimot en intellektuell blindvei, som tar ressurser og oppmerksomhet vekk fra der det tradisjonelt er blitt produsert kunnskap: forskningsverdenen og universitetetene?

Når det gjelder kunnskap, er bidragene fra tankesmiene heller tvilsomme. De fungerer stort sett som propagandamaskiner, der interessegrupper får «smidd» sine argumenter. Den kanadiske statsviteren Donald Abelson (University of Western Ontario) har studert tankesmienes historie, og beskriver en trend der utgangspunktet var rike idealister som Carnegie og Rockefeller, som ville skape fora for fri forskning, til dagens tankesmier, som fungerer mer som talerør for særinteresser (politiske, økonomiske, religiøse).

Helt fra starten av, har tankesmier vært et spesielt amerikansk fenomen. Selv i dag er halvparten av verdens over 6000 tankesmier lokalisert i USA. Abelson mener det er mange ting ved det amerikanske samfunnet og politiske systemet som befordrer dette. Politikk i USA er fragmentert og desentralisert, med mange slags kanaler inn til de styrende. Partiene er svake, og de enkelte kongressmedlemmene stemmer ganske fritt, og er derfor mulig å påvirke. USA har også en levende og rik filantropisk kultur, og et skattesystem som gjør det fristende å gi penger til denne slags formål. (intervju i «Exploring Geopolitics»)

Det finnes så mange ulike former for tankesmier at å gi noen enhetlig definisjon er vanskelig. Det er også vanskelig å si hvilken innflytelse disse har hatt på amerikansk innenriks- eller utenrikspolitikk.

Det begynte på begynnelsen av 1900-tallet med rike filantroper som Rockefeller og Carnegie. Disse var genuint interesserte i å skape fora for fri forskning, «universiteter uten studenter», og deres stiftelser har levert viktige bidrag til vitenskaps- og samfunnsutvikling. Carnegie finaniserte blant andre Vilhelm Bjerknes i hans arbeid med å skape en vitenskapelig basert meteorologi.

Men selve begrepet «tankesmie» («think tank») oppsto ikke før Andre Verdenskrig. Ordet refererte da til en lukket forsamling der militære planleggere kunne møtes for å diskutere krigsstrategi. Et eksempel på en tankesmie med et slikt utspring er RAND Corporation.

Etter krigen har så begrepet mer blitt brukt om grupper av tenkere som private organisasjoner og interessegrupper engasjerer oppretter for å jobbe med strategi og propaganda. Målet er å influere på offentlig opinion og politikk. Eksempler er Cato Insitute, Heritage Foundation og American Entreprise Institute. Når man leser rapporter fra disse instituttene, er skillet mellom propaganda og kunnskap ofte vanskelig å se.

Noen av disse har ført rene kampanjer, som de American Enterprise Insitute har ført mot ideen om global oppvarming. I 2007 kunne The Guardian fortelle at AEI hadde forsøkt å bestikke forskere til å komme med negative uttaleleser om IPCC (FN's klimapanel). Liknende kampanjer har Cato Institute ført. Mens det kristne Discovery Institute har jobbet for å diskreditere evolusjonslæren.

Tankesmien Competitive Enterprise Institute (CEI) har ført kampanjer både for å overbevise folk om at McDonalds er bra for kolesterolnivået, og for å åpne opp naturreservater i Arktis for olje og gass-utvinning.

Hva slags gjennomslag har så disse tankesmiene hatt på amerikansk politikk? Det er vanskelig å si noe sikkert, ifølge Abelson, for til syvende og sist er det politikerne som tar avgjørelsene. Men CEI «krediteres» for å ha overtalt Bush-administrasjonen til ikke å behandle CO2 som en forurensende gass. De får tilogmed æren for å ha overtalt Filippinenes president Gloria Arroyo til å godta genmaniplert mais.

Et tema Abelson har studert spesielt, er tankesmienes innflytelse på «Krigen mot terror». Han mener tankesmier som PNAC (nå nedlagt) og ikke minst American Enterprise Institute spilte en viktig rolle i oppstarten av denne, ved å formulere premissene. Men han sier at «selv om tankesmiene må bære ansvar for de dårlige og misforståtte rådene til politikerne, er det likevel Presidenten som hadde ansvar for beslutningen om at USA skulle gå i krigen».

Ideen om å sette flere glupe hjerner sammen for å tenke ut smarte strategier, høres sikkert lur ut for mange. Men selv glupe hjerner kan tenke dårlige tanker, særlig når de skal tenke disse under relativt ufrie rammer – med det formål å legitimere visse politiske, religiøse eller økonomiske interesser.

Under gunstige forhold, der kunnskapen kan søkes fritt, ikke for å tilfredsstille oppdragsgiveren, kan nok tankesmier fungere. Men historien viser at den beste – og kanskje eneste – garantien for virkelig kunnskap, er at nye tanker får prøve seg ute i den store, åpne forskningsverdenen. Der ingen spør om hvem som betaler deg, men hvilke empiri og argumenter du har. Kanskje et ideal som ikke lenger er så lett å finne i praksis, men like fullt et ideal som bør etterstrebes, om det er kunnskap og ikke bare propaganda man er ute etter.

Ordet «tankesmie» er egentlig talende. En smed smir sitt emne etter et allerede fastlagt mønster. Det er ikke snakk om originale strukturer som vokser fram organisk, som tilfellet er i virkelig kreative prosesser. Man kan derfor ikke forvente nye tanker fra en tankesmie, bare stadfesting av gamle. Og da kan man spørre seg om det ikke er lurere å satse pengene på fri forskning.

Det Store Hjerneplasket

En oppsummering av Hjernevask-debatten, fra et tidl nr av Marg (1-2, 2010):

DET STORE HJERNEPLASKET

På en fjernsynsdebatt om Harald Eias «Hjernevask» sa en av deltakerne, biologiprofessor Trond Amundsen, at nå snakket folk mer om forskning enn de noensinne hadde gjort her i landet – og noengang kom til å gjøre. Og at de som var opptatt av forskning måtte gripe sjansen, fordi de aldri kom til å få den igjen. For det som skjedde denne våren var noe helt unikt i et land der vanligvis bare langrennsløpere og realitystjerner kommer på forsidene. Nå kunne vi, dag etter dag, oppleve at representanter fra landets mest bortgjemte yrkesgruppe, forskerne, var blitt hovedpersoner i et drama som feide alle kommersielle fjernsynsdramaer av banen. I en periode var «Hjernevask» det mest sette TV-programmet, om vi regner med nett-TV og ser bort fra fredagskveldene. Avisene flommet over av kronikker og debattinnlegg. På nettsidene gikk debattene. Med mange usakligheter, som det gjerne er på nettet, men også med interessante og lærerike innlegg. Det norske folk snakket plutselig om ord de aldri hadde hørt på skolen: «atferdsgenetikk», «postmodernisme», «konstruktivisme».

På mange måter var stormen rundt Hjernevask nesten mer interessant enn selve serien (som hadde noen meget bra programmer, særlig første og siste episode). Og det var dette som var Eias og Ihles store prestasjon: at de greidde å folk – vanlige TV-seere og akademikere – til å engasjere seg, og diskutere. For mye av det som kom fram i serien var gammelt nytt. Noen av oss (både journalister og forskere) har i mange år forsøkt å vise det norske folk at mye av det som bedrives av kjønnsforskere og samfunnsforskere er av heller tvilsom karakter. Vi har skrevet artikler, kronikker og tilogmed bøker. Men selv om denne forskningen faktisk har vært premissleverandør for mye statlig politikk, og også preget opp til flere generasjoner med studenter, og dermed det offentlige rom, gadd få å bry seg. Bare noen sure kommentarer fra kjønnsforskere og deres allierte i media, ellers rådet tausheten.

Da en annen populærvitenskapelig serie om mange av de samme temaene, Eva og Adam, der kjønnsforskerne fikk snakke uforstyrret i god sendetid, gikk på NRK for ikke lenge siden, var det absolutt ingen reaksjon i media. Selv om forskerne der sa akkurat de samme tingene – om at biologien ikke er interessant, at kjønn ikke er noe man er født med - som de etter «Hjernevask» ble hengt ut for. Ingen fant noen grunn til å protestere. Eller kanskje de ikke torde?

Det måtte altså en komiker med sans for TV-dramaturgi på banen for å få folk til å reagere. Og nå opplever vi at sentrale norske akademikere, tilogmed blant de utskjelte samfunnsforskerne, går ut og sier at det er ille at ikke akademia selv greidde å ta denne debatten. «Forskerne takker Eia» skriver VG (27/4) i et referat fra en debatt på Blindern, der professor i statsvitenskap Bernt Hagtvedt sier at «Det er flaut at ikke Universitetet har tatt opp denne debatten på egen hånd, » og tilføyer: «Det er for mye gettodannelse og for lite nysgjerrighet innen de ulike fagene.» Tilogmed den «uthengte» sosiologiprofessor Gudmund Hernes sier at «Det er jo flott om dette kan sette igang diskusjoner om disse temaene rundt om i hjemmene.» Og i et intervju med Dag og Tid innrømmer den kjente samfunnsforskeren Ottar Brox at de har vært mange som har visst hvordan det sto til, men at de ikke torde komme med kritikk, spesielt ikke av kjønnsforskningen.

Forskernes latter

Det som skapte en slik storm, var at «Hjernevask» ga så tydelige eksempler på ikke bare tvilsom forskning, men på en ukultur som uforstyrret har fått vokse fram i det norske akademiske miljøet. Med kjønnsforskningen som det kanskje tydeligste eksempelet, men ikke bare der. Denne ukulturen ga seg til syne ikke minst i de norske forskernes lett påtvungne latter, som var deres standardreaksjon når de møtte utsagn som ikke passet inn i deres teorier. Psykolog Jannike Willoch skriver i Klassekampen (20/3):

«De ler og ler, gjennom hele programmet ler de. Men hvorfor ler egentlig forskerne?
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen ler når han sier ord som «amerikansk forskning» og «psykologer», og han kan ikke annet enn å le av den tynne og marginale forskningen som finnes, forteller han. Nils Axel Nissen synes også den er patetisk, og Agnes Bolsø ler høyt når hun ser intervjuet med Glenn Wilson, en av Storbritannias ti mest siterte psykologer. Hun lurer på om Harald Eia virkelig tar dette alvorlig.»

Også blomsterforskeren Inger Nordahl, som i alle år har vært de norske kjønnsforskernes biologiske alibi (som om det å studere blomster gir innsikt i atferd), ler:

«Inger Nordal hiver seg inn i debatten, også hun med en rungende latter. I Klassekampen 13. mars forteller hun om «dustete» forskningsresultater fra evolusjonspsykologien, og i Aftenposten 14. mars skriver hun at hun selv, professoren, gjerne skulle «vært til stede da psykologen Simon Baron-Cohen oppnådde sine fantastiske resultater på én dag gamle spedbarn», der jentebabyene fokuserte på ansikter mens guttene så på tekniske greier! For Inger Nordal har levd noen år, og de spedbarna hun har sett – ja de ser ingen spesielle steder.»

Etter at Willoch har forklart hvordan Baron-Cohens forskning faktisk bygger på solid metodikk, at det er skrevet 25200 forskningsartikler om visuelle preferanser hos spedbarn, og at det tilogmed er gjort norsk forskning som viser det samme, tilføyer hun:

Forskere som ler har en forpliktelse til å forklare hva de ler av. Kjønnsforsker Agnes Bolsø forteller at hun har begynt å more seg over materialet som ligger bak den ualminnelig tåpelige forskningen om biologiske forskjeller. Men da har hun faktisk en forpliktelse til å more oss også, da må hun fortelle hva hun har funnet. For det virkelige alvorlige spørsmålet som stiger frem i all latteren er dette: ønsker disse forskerne egentlig å komme forskningen til livs?

Andre før henne har fått oppleve denne latteren, og sett hvordan den er blitt brukt til å displinere akademikere inn i den «rette tro». Sosiolog Torkild Hovde Lyngstad (postdoktor ved Univ i Oslo), skiver i KK 15/10-2009, altså lenge før «Hjernevask» kom på skjermen:

For noen år siden deltok jeg på et seminar om familiesosiologi. Jeg presenterte et arbeid om et veletablert samfunnsvitenskapelig funn: Barn som opplever at foreldrene går fra hverandre har en høyere skilsmisserisiko senere i livet. Én av flere mulige forklaringer er at barna lærer noe når foreldrene går fra hverandre. Det kan også være at sammenhengen er spuriøs, hvilket betyr at det finnes minst én ukjent faktor som påvirker skilsmisserisikoen til både foreldrene og barna (når de er voksne). I så fall er ikke foreldrenes skilsmisse en årsak til barnas senere høyere skilsmisserisiko. Halvveis i foredraget listet jeg opp mulige forklaringer, og nevnte til slutt at det også kan finnes en genetisk faktor som skaper en spuriøs sammenheng: Foreldre kan ha genetiske disposisjoner som (på ukjent vis) resulterer i en høyere skilsmisserisiko. Barna arver disposisjonene, og dermed også den høyere skilsmisserisikoen.
Da jeg løftet blikket fra manus og så utover forsamlingen oppdaget jeg at en stor del av forsamlingen trakk på smilebåndet eller regelrett lo av muligheten for at genetiske disposisjoner kan ha noe med skilsmisserisiko å gjøre. (Senere er det publisert forskningsresultater som hevder at biologiske faktorer ligger bak en del av denne sammenhengen, men at den også har en genuint sosial del.) Etter seminaret spurte jeg enkelte kolleger om hvorfor de ikke tok genetiske forklaringer alvorlig. De svarte blant annet at «vi tror jo at dette er sosialt». Da de ble utfordret endte de med å si ting som «vi er jo ikke interessert i biologi, men i det sosiale».

Helt fra jeg som liten gutt drømte om å bli forsker, og selv etter at jeg hadde gitt opp dette og blitt forskningsjournalist i stedet, trodde jeg at første bud for en forsker var å være åpen og nysgjerrig: Hele vitenskapshistorien dreier seg jo om søkende og «plagsomme» mennesker som stilte spørsmål ved de vedtatte sannhetene, og som så etter alternative forklaringer.

Slik er det nok fortsatt, innen mange fag. Men tyve år som forskningsjournalist har lært meg at det også finnes forskningsmiljøer der åpenhet og nysgjerrighet faktisk ikke er positivt, der dette kan føre til at du blir uglesett, og havner utenfor det gode selskap. Fordi det er blitt et mål i seg selv å opprettholde den rådende sannhet – av ideologiske, politiske eller rett og slett bekvemmelige hensyn. Forskning handler jo også om posisjoner og makt, som filosof og kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Aamaas kunne fortelle Eia i ett av programmene. Og da kan nysgjerrighet være plagsomt.

Det er da det er greitt å ty til latteren. Latteren brukes når man ikke har argumenter, og må ty til hersketeknikker i stedet. Dette er ikke noe nytt, det er blitt brukt i alle samfunn, til alle tider. At noen kunne tro at jorden var rund – så latterlig! At noen kunne mene vi var i slekt med apene – så latterlig!

Også forskere har fått opplevd dette: mange av de viktigste forskerne i historien er blitt møtt med denne latteren, mange lot seg også knekke av denne. Men med den empiriske vitenskapen kom det en måte å stoppe denne latteren på. Det nye her var nemlig at det vokste fram en kollektiv metodikk for å teste ut hva som faktisk holdt mål og hva som ikke gjorde det. Det holdt ikke lenger å avfeie en ny påstand med latter: Dersom forsøk og observasjoner faktisk viste at Jupiter hadde måner, og at mennesker hadde stort sett de samme genene som sjimpanser, holdt det ikke lenger å bare le av dette.

Men dette forutsetter at den kunnskapen man har, lar seg prøve ut på denne måten. I fag der en slik metodikk ikke finnes, eller enda verre: ikke er ønsket, kan man fremdeles bruke latteren. Og er de som ler, mange og mektige nok, er det ingen måte å overvinne denne latteren på. Mange har møtt denne latteren, men det er lite å gjøre. Argumenter hjelper jo ikke.

Det var dette «Hjernevask» viste oss. Den hersketeknikken som kjønnsforskere og andre samfunnsforskere hadde brukt i interne fora, og som hadde virket der, ble plutselig synlig for det den var: en hersketeknikk. For oss som har møtt denne i mange år, var det ikke noe nytt, men det var nytt for det norske folk. Og de reagerte med vantro og avsky. Tilogmed i Stortinger ble det reagert: Fremskrittspartiets Tord Lien stilte spørsmål om den offentlige støtten til kjønnsforskningen, med direkte referanse til det som kom fram på «Hjernevask». Aps nestleder Helga Pedersen ville ha møte med Eia for å få innspill til forskningspolitikken. Det som før var en kritikk nesten ingen brydde seg om, var nå blitt politikk, Dermed kunne heller ikke forskersamfunnet lenger stilltiende godta dette, de skjønte at dette gikk på anseelsen løs, for hele deres yrkesgruppe.

Hva «Hjernevask» handlet om

For mange handlet «Hjernevask» om gener og miljø, hva var viktigst? Dagbladets kommentator Marie Simonsen mente dette ikke lenger var noe å diskutere, at forholdet for lengst var vist å være cirka 40 – 60 (dessverre er hennes kunnskapsnivå ganske typisk for den norske kommentatorstanden). Noen kritiserte serien for å ha med psykologer, når det egentlig handlet om gener. Men det var ikke dette det handlet om. Det var egentlig lite om hvordan gener og miljø påvirker atferd og hvordan gener og miljø påvirker hverandre.

Det serien handlet om, var norsk kjønns- og samfunnsforskning. Hvordan det der har utviklet seg en kultur der man av ideologiske grunner nekter å se på hva det betyr at mennesket faktisk er et biologisk vesen. Den fremtredende sosiologen Willy Pedersen innrømmet at han ikke i det hele tatt hadde regnet med mulige arvelige faktorer i sine rus-studier. Og for kjønnsforskerne var biologiske forhold «ikke interessante». Både de og samfunnsforskerne har i praksis tatt det for gitt at vi mennesker blir født som «blanke ark», og blir som de blir på grunn av kulturens påvirkning. Dette ble premisset for blant annet norsk skolepolitikk: Alle kunne i prinsippet bli akademikere, det hadde Hernes bestemt.

Joda, man snakker om at selvfølgelig er vi biologiske vesener, og at det er «misforståelse» at kjønnsforskere ikke bryr seg om biologi. Professor Ellen Mortensen ved Universitetet i Bergen sier til Klassekampen 20/3: «De fleste kjønnsforskere avviser på ingen måte biologi, men de har kanskje andre måter å forstå den på.» Og «belegger» dette med å henvise til at Simone de Beavoir og Luce Irigaray var «opptatt av kroppen». Men «biologien har ikke monopol på å definere hva det kroppslige er.» Så kjønnsforskerne driver også med «biologi», de bare gjør det på en «annen» måte enn biologene.

Som kriminolog Vibeke Ottesen skriver i Dagbladet 5/3:

«Skal man tro debattinnleggene og kommentarene i media etter premieren på «Hjernevask», er det ingen voldsom konflikt innen samfunnsvitenskapene mellom de som bruker biologisk kunnskap og de som ikke gjør det. Det skal visst være en skjønn enighet om at mennesket er både et biologisk og et kulturelt vesen. Men hvor dypt sitter egentlig denne enigheten? I praksis er det få samfunnsvitere som aktivt benytter kunnskap fra de biologiske fagene i sitt arbeide. Dette betyr at vi ikke er kommet så veldig langt i integreringen av de biologiske og samfunnsvitenskaplige fag likevel. Hva hjelper det om en samfunnsviter er klar over at biologi spiller en rolle for kjønnsforskjeller om han eller hun ikke vet hva denne biologien består i? Eller i hvilken grad den spiller en rolle? Eller hvorfor den overhodet spiller en rolle?«

Ottesen har selv fått merke den akademiske latteren, og den totale uinteressen for biologiske og nevrologiske perspektiver, og måtte reise til utlandet for å bli oppdatert på disse områdene da hun studerte til kriminolog. En annen «kjetter», professor Tone Bleie ved Universitetet i Tromsø, har vært kjønnsforsker siden 80-tallet, og var i utgangspunktet preget av den «konstruktivistiske» tenkningen, den som gikk ut fra at slikt som kjønnsidentitet og seksuell legning ble formet av kulturen, ikke av biologien. Som en av få norske kjønnsforskere publiserte hun internasjonalt, og noe av det hun skrev da er fremdeles pensum. Hun skjønte imidlertid at konstruktivismen var en blindvei, og at det ikke gikk an å stenge seg ute fra de nye kunnskapene og erkjennelsene som kom fra psykologi, hjerneforskning og biologi. Men hun fikk lite støtte fra sine kolleger i kjønnsforskningsmiljøet. Biologi og psykologi var suspekt, så det gadd man ikke studere. Man holdt seg til det feministiske teoretikere hadde skrevet om dette på 70-tallet, noe mer var unødvendig.

Konsekvensen har ifølge Bleie blitt at hele kjønnsforskningsmiljøet har malt seg opp i et hjørne, og er blitt preget av en form for «pinlig analfabetisme». Hun spør hvordan dette kunne få lov å utvikle seg,med tanke på hvordan kjønnsforskningen selv oppsto:

«Begrunnelsen for å opprette egne forskningsprogrammer og sentre for kjønnsforskning var en legitim kritikk av mannsdominert forskning som nærsynt, lukket og ukritisk til maktforholdene innen våre forskningsinstitusjoner. Hvordan kunne kjønnsforskningen bli så ukritisk til egen interne maktkonstellasjoner og hvordan disse har definert rammene og prioriteringene for hva det forskes på og undervises i?» (KK, 3/5)

Det er ikke dumme eller «kryssklippede» enkeltforskere «Hjernevask» handlet om. Forskere som Jørgen Lorentzen, Cathrine Egeland og Agnes Bolsø er representative for sitt felt, å påstå noe annet er bortforklaring. Lorentzen er bla forfatter av den eneste læreboken i kjønnsforskning på norsk, og leder et stort forskningsprosjekt. Egeland er forskningsleder på Arbeidsforskningsinstituttet. De er faktisk representative ikke bare for kjønnsforskerne, men for store deler av sine fagfelter i dagens Norge. Det har vi da også sett i avisdebatten etter «Hjernevask», der mange samfunnsvitere og filosofer uten tilknytning til kjønnsforskningen har gått med synspunkter helt på linje med kjønnforskernes.

Noe positivt på gang?

På tross av at mange samfunnsforskere fremdeles mener at Eias serie var «fordummende», og finner lite å kritisere i norsk samfunnsforskning, så er det likevel tydelig at noe skjer. Flere kjente samfunnsforskere har gått ut og sagt at debatten var nødvendig, og at det var flaut at akademia ikke selv maktet å dra den opp. Og den «tause majoriteten» av biologer, psykologer, medisinere og andre, som tidligere aldri stilte opp i media, og aldri offentlig kritiserte sine kolleger blant samfunnsforskerne og kjønnsforskerne er nå for alvor kommet på banen. De vil neppe lenger finne seg i at de biologifornektende kollegene deres på «den andre siden av kulturkløften» (samfunnsvitere og humanister) skal definere hva som er viktig kunnskap eller konstituerer «dannelse» (Det såkalte Dannelsesutvalget har fått hard medfart av realister som Svein Sjøberg for helt å overse realfag som en del av den allmenne «dannelsen»).

Tilogmed kjønnsforskningsmiljøet ser ut til å være rokket av «Hjernevask». Da A-magasinet 30/4 besøker det mye omtalte Senter for tverrfaglig (sic) kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, finner de professor Øystein Gullvåg Holter som sitter og «smugleser» i The Rough Guide to Evolution». Man kan kanskje spørre om han ikke burde lest den slags begynnerbøker for mange år siden, men man får bare være glad til.

Og Holter, som andre kjønnsforskere, har vært klare på å ta avstand fra Lorentzen og de andre deltakerne i «Hjernevask». «Det at noen sier noe dumt, er jo ikke det samme som at hele faget er idioti». Men han nevner ikke at han selv sa akkurat de samme tingene, var en like kategorisk avviser av biologien, på serien Eva og Adam for noen år siden. Så hvor seriøs er denne «selvransakelsen»? Er den bare et spill for galleriet, fordi man frykter for fagets eksistens? Som Vibeke Ottesen sa i en debatt om «Hjernevask» på NRK-TV: «Kanskje de er redde for at ingen lenger vil ha bruk for dem?»

Skal forskningen – for dette har også smitte over på andre forskningsfelt, som klimaforskningen – rette opp sin anseelse, må det nok gjøres noe mer enn å lese noe begynnerbøker i biologi. Det må større endringer til, både i Forskningsrådet (som kun finansierer kjønnsforskning som tar utgangspunkt i at biologien er irrelevant for kjønn) og på universitetene, der man må gjøre grep for hindre innavl og gettodannelser.

Som professor Kai A Olsen (UiB) skriver i Bergens Tidende 19/4, i den kanskje mest innsiktsfulle analysen av «Hjernevask». Han skriver at fordi de norske forskningsmiljøene er små er det «mulig for et helt fagmiljø å avvise uønskede problemstillinger. « Dette blir ikke bedre av at disse miljøene er preget av innavl:

Siden svært mange forskere i Norge er utdannet ved den institusjonen der de arbeider, får vi fort sterke innavl-effekter. Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo er et godt eksempel. Tidligere mangeårige leder hadde doktorgrad fra København, mens alle andre faste vitenskapelige tilsatte har hovedutdanning fra UiO. I USA er det, ved mange universiteter, sett på som uønsket å ansette egne doktorgradsstudenter. I Norge er dette nærmest en regel...

Han mener det er pinlig at Forsknings-Norge måtte overlate til Eia å rydde opp:

I et levende og utadvendt forskningsmiljø skulle vi selv vært i stand til å formulere kritikken. Men norske forskere er ofte forsiktig med å delta i mediene, og enda forsiktigere med å kritisere andre. I en verden der nesten all forskning foregår i militær eller i privat regi, og dermed ofte er unndratt offentlighet, må verdien av offentlig finansiert forskning nettopp være at forskeren er fri til å delta i den allmenne diskusjonen. I så måte bør vi kunne rette sterkere kritikk mot de forskerne som ikke ville delta hos Eia, enn dem som deltar,

Som også Bernt Hagtvedt var inne på, er det forskningsmiljøenes egen skyld, ikke Eias, at de nå er havnet i dårlig lys:

God forskning skal tåle saklig kritikk og gode forskere er gjerne sine egne kritikere. De skal ha tenkt gjennom alle innvendinger og alle kritiske spørsmål lenge før journalisten eventuelt finner på å komme på besøk. Det har ikke mange av intervjuobjektene til Eia. Isteden har de valgt å se bort fra politisk ikke-akseptable forklaringer. Derfor blir de avkledd av Eia. Han har gjort norsk forskning en stor tjeneste, men vi burde nok klart dette selv.

Tør vi å tro på at «Hjernevask» virkelig vil føre til en vårrengjøring i Forsknings-Norge? At gammelt tankegods og usunne vaner kan bli erstattet av forskning slik den bør være: åpen og nysgjerrig? Ikke dersom de mest oppegående av forskerne nå trekker seg tilbake til sine egne gjøremål og lar samfunnsforskningen, kjønnsforskningen og humaniora (der store deler kan rammes av akkurat den samme kritikken) fortsette med sitt, i fred. Ikke dersom man tror at politikerne eller forskningsbyråkratiet nå vil rydde opp. Det vil de neppe, før de blir tvunget til det. Og media, må man huske, er befolket av halvstuderte røvere med kjappe eksamener i de fagene som nettopp er blitt avslørt, og har neppe tid eller ork til en omfattende omskolering.

Derfor er det så viktig at de som virkelig ønsker at Norge skal være en kunnskapsnasjon, og klare å møte framtida, nå er sitt ansvar bevisst og holder trykket oppe. Debatten rundt «Hjernevask» har vist at det er mange der ute som både kan tenke og skrive. Eia har nå gitt dem et momentum som de ikke må slippe. Det kan bli lenge til vi får neste sjanse.

En artikkel jeg skrev for Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10):

ENGLENES MAKT

Hva er det som foregår? Etter flere hundre år med vitenskapelige fremganger og flere tiår med niårig grunnskole for alle og videregående skole for de fleste, går det en bølge av ny overtro over landet. Selv statsråder og kjendisadvokater går god for en mann som påstår han kan helbrede med håndspåleggelse og noen godord. En prinsesse - som kunne vært vårt statsoverhode - påstår hun snakker med de døde, et engelsk «medium» som påstår det samme, samler fulle hus her i landet. Om som det engelske mediet har observert; det er mer interesse for slikt i Norge enn andre steder.

Eller kanskje overtroen har vært der hele tiden? Undersøkelser fra andre land, som USA og tilogmed det rasjonalistiske Storbritannia tyder på det, og at det mer er den offentlige aksepten som er blitt større. Kanskje fordi Snåsamannen og Märtha Louise ser ut til å være slike kjekke mennesker, og får støtte fra høyeste hold? Undersøkelser viser at så lenge man unngår ordet «overtro» og heller snakker om «uforklarlige» fenomener, så er det mange, på enkelte områder et flertall, som tror på overnaturlige fenomener. Ikke nødvendigvis de mest spektakulære, men likevel.

Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte. Hvor ofte har du ikke følt at noen ser på deg – noe som egentlig er umulig å føle? Hvem blir ikke grepet av mystikk når de står overfor et piano som har tilhørt John Lennon? Og hvem vil ikke føle litt ubehag ved å sove i et hus der et drap er begått? Ihvertfall mange nok til at slike hus ofte forblir ubebodde. Faktisk også på rasjonalismens høyborg, universitetet, er det ikke vanskelig å finne eksempler på overtro.

Hvorfor er vi fremdeles overtroiske – etter flere hundre år med opplysningstid, vitenskap, og obligatorisk ti-årig skole? Skulle vi ikke nå vite bedre? Jo, og på mange måter er vi selvfølgelig mindre overtroiske enn før. Jeg har selv bodd i flere land der overtroen er mer utbredt enn her, jeg har tilogmed har bodd i et spøkelseshus som ingen andre ville bo i. Og selv om TV Norge prøver å overbevise oss om at det fins spøkelseshus her også, er ihvertfall den troen ikke lenger så utbredt. Så noe har gått framover – men: vi blir visst aldri helt kvitt overtroen, på samme måte som vi heller aldri blir helt kvitt religionen. Og det er en viktig grunn til dette: Vi er født overtroiske.

Hva? Har evolusjonen gjort oss dumme? Nei, ikke i utgangspunktet. Mange av de trekkene som fører til overtro en slags fornuft i seg, de har fungert som de beste av mulige løsninger på det som alltid har vært utfordring nummer en: å overleve i en vanskelig verden.At mange av disse etterhvert er blitt uhensiktsmessige, for ikke å si dysfunksjonelle, er en mer uheldig side av dette, som vi eventuelt kan håpe på at evolusjonen ordner opp med etterhvert. Mens andre grunner til overtroiskhet mer kan karakteriseres som uheldige bieffekter av det å ha fått en stor og kreativ hjerne. Eller som en uunngåelig følge av det å være menneske.

Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg. Fordelen med dette, er at det gir oss mer fleksibilitet, vi kan lettere tilpasse oss nye situasjoner, noe som godt med i våre vandringer rundt på kloden. Men andre dyr har klart seg bra, gjennom hundrevis av millioner år, bare med instinktene sine, dvs kunnskap som bygges opp gjennom flere generasjoners prøving og feiling.

Valgfrihet er ikke automatisk et gode. Som nevrologen Antonio Damasio har beskrevet, kan den gjøre oss handlingslammet, hvis vi ikke har fungerende mekanismer som styrer oss inn på visse handlingsvalg. Ideelt sett, og slik den klassiske rasjonalitetsmodellen har foreskrevet, foretar vi valg etter rasjonelt og logisk å ha overveid hva som er best for oss. Men som alle vet, nå også de mest oppdaterte økonomene, er det ikke slik det foregår i praksis. Vi handler fremdeles i stor grad ut fra instinkter, og ut fra hva vi kan kalle ubevisste tommelfingerregler. Ikke minst nobelprisvinneren Daniel Kahneman hat vist hvordan vi i svært mange situasjoner treffer vår valg ut fra slike ubevisste ledetråder, og disse innsiktene er blitt bekreftet og utvidet gjennom et utall eksperimenter.

En viktig innsikt fra flere tiår med empirisk og nevrologisk kognitiv forskning er at vår kognisjon ikke starter fra scratch, fra blanke ark, som vi har trodd, og som mange samfunns- og humanvitere fremdeles tror, men baserer seg på et kognitivt skjelett, et konglomerat av ulike føringer og automatiserte sanse- og tenkeprosesser, tilogmed et sett med intuitive kunnskaper om den fysiske, biologiske og sosiale verden som vi har med oss fra fødselen, fra før vi har hatt muligheter til å lære noe som helst. Disse ubevisste mekanismene er helt nødvendige for at vi skal kunne forstå og lære noe som helst, og de preger ikke bare barns kognisjon, men også voksnes.

Hjernen er et uhyre ressurskrevende organ, og dens størrelse byr dessuten på problemer for fødselen, så det er ikke plass til mye unyttig utstyr her. Så hva er det evolusjonen har utstyrt oss med? Jo, en viktig evne er evnen til å se mønstre ut fra mangelfull informasjon. Før internett var nemlig det meste av informasjonen mangelfull, og hjernen måtte trå til for å skape mening av de ofte utilstrekkelige sanseinntrykkene. Dette er noe vi opplever kontinuerlig: Vi trenger ikke mer enn et par prikker og en strek for å finne et «ansikt», og om streken bøyer seg hit eller dit kan vi se en person som enten smiler eller er sur. Vi kan oppleve en hendelse som likner en annen, og snart har vi en teori klar: Vi har funnet en måte å vinne i Lotto på, eller vi blir forfulgt.

Og noen ganger stemmer det faktisk. Det vi trodde var et ansikt, viser seg å være et ansikt. Pengene som stadig forsvinner, kan skyldes at faktisk er en tyv i nærheten. Og i mange tilfeller en slik kunnskap gull verdt. Mens det å overfortolke disse signalene ikke nødvendigvis gjør så stor skade. Bedre å oppdage en giftslange en gang for mye enn en gang for lite. Det er faktisk et problem når vi ikke er i stand til oppdage mønstre, en tilstand vi kan kalle «undertro» i motsetning til overtro. Og hvorvidt vi er undertroiske eller overtroiske har med noe så materielt som biokjemi å gjøre:

Hvor lett vi kan «se syner» kan reguleres med stoffer som dopamin. Dette er et signalstoff som Parkinsonpasienter har for lite av, og når de blir medisinerte for å få opp nivået av dopamin, reagerer mange med hallusinasjoner. Dette gjelder ikke bare Parkinsonpasienter: også friske mennesker kan få hallusinasjoner av dette, noe nevropsykiateren Peter Brugger har vist.

Brugger mener det går an å være for lite «overtroisk»: Blir dopaminnivået for lavt, greier man ikke å se mønstre som faktisk er der. En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.

Men, som Parkinsonpasienter som får for mye dopamin, kan det også gå den andre veien. Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.

Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.

Ta et eksempel som alle kjenner til: Du tenker på en person, og så dukker vedkommende plutselig opp. Mange vil tolke dette som tegn på , om ikke synskhet, så ihvertfall en ørliten parapsykologisk sans. Men det kan skyldes subliminal persepsjon, dvs at du ubevisst har lagt merke til vedkommende, og at denne informasjonen er blitt bearbeidet av hjernen, uten at du direkte er blitt bevisst på at du faktisk har sett eller hørt denne personen.

Men tenk også på at du kanskje har tenkt på denne personen flere ganger, uten at han eller hun dukket opp, men disse gangene glemmer vi. Det er de spesielle sammentreffene vi husker, og derfor tror vi i etterkant at de skjer oftere enn tilfellet er. Dersom du bor i samme by som en person, og ferdes på de samme stedene, må dere jo av og til treffes tilfeldig. Det er er det samme som skjer når folk ber til Gud i en vanskelig situasjon og opplever at de blir bønnhørt. De glemmer alle de gangene Gud ikke grep inn.

Dette er også et resultat av denne evnen, eller hangen, vi har til å danne mønstre fra ufullstendig informasjon. Ufullstendigheten ligger i alle de episodene vi ikke husker, da sammentreff ikke inntraff. Vi selekterer sanseinntrykkene, og er ubevisst på jakt etter mønstre – fordi det kan være svært viktig å oppdage slike. Noen ganger går det altså over stokk og stein, men i evolusjonens regnskap har slike «falske positiver», som medisinerne sier, altså vært mindre skjebnessvangre enn konsekvensene av å ikke oppdage viktige mønstre. Bedre med litt overtro enn med undertro.

Men overtro er mer enn dette. Jeg nevnte John Lennons piano, som faktisk ble sendt rundt på verdensturne, uten John Lennon, som forlengst var død. Og trakk fulle hus, akkurat som klærne til Elvis, eller et originalmaleri av Vermeer. Et slikt maleri ble solgt for ca 150 millioner kroner for noen år tilbake, etter lenge å ha vært verdsatt til en brøkdel, fordi man ikke visste om det var «ekte» eller et falskneri. Ingenting ved maleriet endret seg, men vissheten om at det var «ekte» betydde alt.

Hva er det som foregår her? Jo, dette er eksempler på hvordan vi mennesker har en hang til å tillegge ting en essens, en slags magisk effekt, i kraft av at den tilhørt en kjent person, vært brukt i en spesiell situasjon, eller liknende. Kjente eksempler på slikt er relikvier, fliser som etter sigende skal stamme fra Kristi kors, den «hellige gral», etc.. Det finnes også eksempler på gjenstander med negativ essens: Hus der drap er blitt begått, eller der mordere har bodd, må ofte rives fordi ingen lenger vil bo der. Og ingen kjøper sko i en bruktbutikk om de får vite at en drapsmann har eiet dem.

Men også denne litt mystiske følelsen av essensen har en nevrologisk og evolusjonær forklaring. Og det finnes eksempler på folk som ikke evner å ha denne følelsen, og dermed får store problemer. Dette er en heldigvis sjelden, men velkjent defekt som kalles Capgras syndrom. Den kan inntreffe etter en hjerneskade eller sykdom og gjør at pasienten tror at nære familiemedlemmer egentlig ikke er de de utgir seg for å være, men prøver å lure ham. Tilstanden kan bli så alvorlig at pasienten tilogmed kan forsøke å drepe de han opplever som bedragere.

Det som gir pasienten denne merkelige forestillingen, er kollisjonen mellom det at han ser og hører at den andre personen ser akkurat ut som, høres akkurat ut som, de han kjenner, men det er noe viktig som mangler, en følelsesmessig merkelapp. Vedkommendes essens er blitt borte. Dermed så kan det heller ikke være denne personen, men en etterlikning, en bedrager.

Psykologen Bruce Hood skriver at rundt seks- eller syvårsalderen, begynner barn å tenke at visse gjenstander som andre personer har eid, på en eller annen måte overtar karakteristikker til disse personene. På både godt og ondt. Man samler for eks på hårlokker eller pyntegjenstander fra kjærester eller andre.

Noen ganger kan dette ta ekstreme utslag, som i tilfellet Armin Meiwes, som i 2002 ble tatt for kannibalisme. Han hadde fått kontakt med en person, Bernd Brandes, over internett som faktisk ønsket å bli spist, og de hadde et måltid sammen, der de først kuttet av Brandes' penis og forsøkte å spise denne, noe som etter litt problemer gikk bra med litt hvitløk. Senere drepte Meiwes Brandes, parterte han og la delene i fryseren, ved siden av frossenpizza. Da politiet stormet huset etter tips, hadde han satt til livs 20 kilo, tilberedt med olivenolje og hvitløk, med sørafrikansk rødvin til.

Meiwes uttalte etterpå at han kunne føle hvordan Brandes ble mer og mer en del av ham, ettersom han spiste. Han påsto tilogmed at hans engelskkunnskaper hadde blitt bedre, han trodde det var fordi Brandes hadde snakket flytende engelsk. Han følte at han hadde overtatt noe av Brandes' essens.

Om dette høres ekstremt ut, hva da med det faktum at en av tre pasienter som har mottatt organer gjennom transplantasjon mener de har overtatt også noe av den opprinnelige eierens psyke? Det er tilogmed eksempler på personer som har tatt over organgiverens vaner og smak. De har åpenbart trodd at noe av organgiverens essens har gått inn i dem selv. Det er noe av den samme tankegangen som ligger bak folks motvilje mot organtransplantasjoner fra andre dyr, spesielt fra griser, som er en svært aktuell organgiver. Igjen er det noe med essensen, noe udefinerbart, som gjør dette vanskelig. Man tror at noe fra grisens sjel følger med på kjøpet.

På samme måte med Lennons piano, eller Elvis' sjal. En splint fra Kristi kors eller Hellig Olavs grav. Eller et maleri som plutselig viser seg å være ekte. Det får umiddelbart en magisk kvalitet, en essens som ene og alene skyldes vissheten om at dette har blitt laget eller brukt av en kjent person. En udefinerbar merkelapp som skyldes en mekanisme evolusjonen har lagt i oss for at vi skal kjenne igjen noe som viktig for oss, men som i noen tilfeller kan få helt absurde effekter.

Det å se mønstre som egentlig ikke er der, føle at et trestykke har en magisk essens, er eksempler på kognitive mekanismer som i utgangspunktet kunne ha nyttige funksjoner, men som kan løpe løpsk. Det er imidlertid en annen type overtro som er litt vanskeligere å skjønne kunne hatt noen nytte. Og da er vi mer over på Märtha Louises verden.

Jeg tenker da på forestillingen om en annen form for eksistens enn den synlige, materielle, slik som ideen om en immateriell sjel, eller troen på åndevesener. Og siden slike vesener ikke har fysisk eksistens, bryr deg seg heller ikke om å følge fysikkens lover. At de likevel på en forunderlig måte kan gi seg til kjenne og påvirke den fysiske verden, er et paradoks som Descartes slet med å forklare, men som de som snakker med ånder ikke syns er noe problem.

Det å se på verden som bestående av to fundamentalt ulike substanser, en fysisk/materiell og en åndelig, er ikke noe Descartes fant på. Dette er faktisk en forestilling som faller helt naturlig for små barn, som mange barnepsykologer har funnet ut. Psykologen Paul Bloom sier vi er naturlige ”dualister”: Vi har to distinkte måter å se verden på: som inneholdende kropper og som inneholdende sjeler.”

Med “sjel” mener Bloom her noe som har sin egen vilje, en intensjonalitet. Et pinnsvin har, i motsetning til en stein, intensjoner, det bestemmer selv hvor det skal gå, det er i en slik forstand vi kan si at et pinnsvin har en ”sjel”. Vi snakker her altså ikke om en ”sjel” i betydningen noe som overlever døden. Men det faller naturlig for barn å gå videre og trekke nettopp denne slutningen, at intensjonalitet = en ikke-materiell sjel. De er tilbøyelige til å tenke at dyr i tillegg til kropp også har noe, en ”sjel”, som kan leve videre selv når kroppen dør.

Dette er noe psykologer har erfart når de snakker med barn. Jesse Bering og David Bjorklund viste barn bilder av en alligator som spiste en mus. Etterpå spurte de dem spørsmål om hva de nå tenkte om musa. Mens barna skjønte at musas kropp var borte, og at musa derfor ikke lenger kunne ete eller gå på do, mente likevel flertallet at musa fremdeles kunne føle og tenke. Musas sjel levde videre. De kunne ikke forestille seg alternativet: at alt ved musa nå var borte. Derfor sier Paul Bloom at “det å tro på et liv etter døden er en naturlig konsekvens av vårt intuitive kartesianske perspektiv.»

Dette gjelder spesielt personer som har vært viktige for oss. Barn har store problemer med å skjønne at når bestemor er død, er det for alltid. «Er hun død ennå?» kan de spørre. Også vi voksne har vanskelig for å innstille oss på en ny virkelighet når en viktig person blir borte. Den psykologiske vekten av denne personen kan fremdeles være så stor at det skaper en kognitiv dissonans i oss, en slags følelse av at vedkommende fremdeles er med oss på en eller annen måte. Det er derfor ikke uvanlig at man begynner å «snakke» med avdøde foreldre eller ektefeller. Og det er heller ikke rart at man oppsøker mennesker som påstår de kan opprette en slik kontakt.

Dyrking av de avdødes sjeler er en av de mest utbredte formene for åndetro, og regnes av mange som opprinnelsen til religion. I dagens Norge har de avdøde en litt mindre fremtredende status, men troen på at de har en slags eksistens, og kan kontaktes, lever altså fremdeles.

Hvorfor en overtrobølge nå?

Religion og overtro får vanligvis oppsving i krisetider, men har vi krise i Norge nå? Materielt har vi det bedre enn noensinne, og bedre enn nesten alle andre. Men på et tverrfaglig seminar på Blindern nylig luftet religionsforsker Otto Krogseth (UiO) tanken om at det kanskje kunne ligge en annen type deprivasjon bak, en «eksistensiell» deprivasjon. Det vil si mangel på mening. En interessant hypotese, som det burde være grunn til å følge opp med empirisk forskning, om det er mulig.

Men da måtte man også søke svar på en del ting som virker spesielle ved dagens bølge av overtro (som ikke er den første i historien, tilogmed antikkens Athen opplevde noe slikt, på slutten av det tredje århundret fvt.): Hvorfor så sterk akkurat i Norge, hvorfor akkurat nå, og hvorfor først og fremst blant kvinner, og ofte velutdannede og velstående sådanne? Er det de som føler denne eksistensielle deprivasjonen sterkest, og hvorfor? Hadde de rett og slett ikke tid til å tenke over slikt før, da de var opptatt med barn og familie mesteparten av livet?

Eller kan vi det fra en annen vinkel: Dersom den nye bølgen av overtro kan sammenliknes med en epidemi, og dette er ikke noen uvanlig måte å se slike fenomener på i nyere forskning, kan den nye oppblomstringen skyldes at motstandskraften mot en slik er blitt svekket? At folk, eller ihvertfall mange av oss, av en eller annen grunn er mer mottakelig for slikt nå?

Dette er ihvertfall en mulighet. Som jeg har prøvd å vise, er ulike former for overtro noe vi så å si er programmerte for å falle tilbake til, dersom vi ikke utvikler andre måter å forstå verden på. Og poenget er at disse andre, mer kritiske og rasjonelle måtene å tenke på, ikke kommer av seg selv. Som mange psykologer har vist, er for eks små barn naturlige kreasjonister, det er svært vanskelig å snakke darwinisme til dem, deres hjerne er ikke laget for denne typen resonnementer. Det er også vanskelig for dem å skjønne at ikke bestemor har en eksistens selv etter sin død.

Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes. Og det er bare i visse kulturer, i visse perioder, menneskeheten har maktet å frembringe en kritisk tenkemåte. Et eksempel var en kort periode i antikkens Hellas, der pre-sokratikerne og senere Sokrates forsøkte å stille kritiske spørsmål til de vanlige måtene å forstå verden på. Det kostet som kjent Sokrates livet, men han viste at det var mulig å leve uten å tro på ånder og guder. Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si. Vi fikk også utviklet en metode til å fremskaffe kunnskap på som gikk langt ut over hva den enkelte kunne makte, nemlig den kollektive virksomheten vi kaller vitenskap. Denne har ikke bare gitt milliarder av mennesker en mulighet til å leve opp, og få et bedre liv, ikke minst gjennom medisinen, den har også hatt en annen funksjon:

Praksisen med å stille kritiske spørsmål, og med å teste ut rådende «sannheter», har gjort at ihvertfall deler av den moderne verden ikke lenger er så mye i overtroens vold som vi var før, og som man enkelte steder fremdeles er: I deler av Afrika dreper man fortsatt hekser i stedet for å undersøke om sykdommer og ulykker kan ha andre årsaker. Og ungjenter voldtas fordi noen tror at dette skal beskytte mot HIV. Så overtro er ingen uskyldig underholdning.

Men flere hundre år etter den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstiden, og på tross at vitenskapelig rasjonalitet har hjulpet milliarder av mennesker til et bedre liv, kan vi oppleve at selv velutdannede og prominente personer mener vi kan snakke med de døde. Dersom dette hadde vært mulig, hadde drapsetterforskernes jobb vært mye enklere, men rasjonelle argumenter nytter tydeligvis ikke her. Kan dette ha sammenheng med at statusen til vitenskap og fornuft er blitt motarbeidet av mange de siste årene, fra TV-kanaler til postmodernistiske kulturteoretikere og deres halvstuderte disipler i media? Slik at beredskapen mot overnaturlige forklaringer er blitt for dårlig?

Hjernen vår er innrettet slik at det er lettere å forholde seg til person enn til sak. Dette spiller media på: I aviser og TV er det ikke argumenter, men hvem som påstår noe, som teller. Hvem Märtha får «støtte» fra, er viktigere enn holdbarheten i hva hun sier. Hun er jo både pen og snill, og dessuten en virkelig prinsesse. Og Snåsamannen er jo slik en bra kar, så han kan vel ikke fare med tull? Og avisenes kommentatorer fremstår mer og mer i helfigur. En slank og velfrisert kvinne som viser hun følger klesmoten, og har råd til det, er visst per definisjon verd å lese.

Men det å skille sak fra person har vært grunnleggende for utviklingen av de moderne samfunn, for demokrati og menneskeretter, og for kritisk tenkning og debatt. Jo mer media preges av kjendiseri og irrasjonalitet, desto viktigere blir skolens rolle, dersom vi vil ta vare på idealene fra opplysningstiden. Men hvordan fyller skolen denne rollen? Kan respekten for egen og andres tro og overtro ha blitt viktigere enn evnen til kritisk tenkning og skepsis mot etablerte sannheter? Dette er ihvertfall en hypotese som burde undersøkes, sammen med hypotesen om «eksistensiell deprivasjon».

Kritisk tenkning og kunnskap har dårlige vilkår i dagens skole. Man kan komme seg gjennom hele skoleverket og til doktorgrad uten å ha forstått noe som helst av hvordan vi er blitt de vi er, det vil si evolusjonen. Du lærer ikke noe om hvordan hjernen vår fungerer, hvordan vi faktisk tenker, før du eventuelt tar psykologi på universitetet, og det er først nylig du begynte å lære noe slikt selv der. Du lærer ikke noe om hva vitenskap og vitenskapelig kunnskap er. Du kan istedet oppleve, som mange gjør på universitetet i dag, å bli servert utdaterte og uholdbare teorier om hva kunnskap er og hvordan den kan skaffes til veie. Bedre blir det ikke av at norske universiteter siden 60-70-tallet har innpodet flere generasjoner av studenter med en grunnleggende skepsis, for ikke å si fiendtlighet overfor ikke bare naturvitenskapen, men all empirisk vitenskap. Istedet faller man ned på nye varianter av dualisme, og ordmagi. Man finner på et ord, og tror man har funnet en forklaring.

Det begynte med den misforståtte positivismekritikken, samtidig som vitenskapen fikk skylda for både atomtrusselen og den kjemiske forurensingen av miljøet. Senere kom diverse intellektuelle moteretninger, ikke minst postmodernismen, som hevdet at vitenskapen var kun en av mange mulige historier om verden, og at den var et redskap for hvite menns makt. Og dersom vitenskapen var noe maktens menn hadde konstruert for sitt eget formål, hvorfor skulle vi interesse oss for den?

Så i en verden der vårt liv preges mer og mer av vitenskapen, der vi også snakker om at vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet, har kunnskapen blitt stadig mindre viktig. Vi har sett dette reflektert i norske skoleelevers synkende kunnskapsnivå, men dette er kun toppen av isfjellet. Og utviklingen der vi bruker mindre og mindre tid på å lese lange tekster, som tvinger oss til å tenke, og i stedet klikker oss fra sted til sted på internettet, forsterker dette.

Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.

Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.

Det er dette som gjør at vi har fått bedre måter å bekjempe sykdom på enn heksedoktorenes dans og trylleord. Det er dette som gjør at vi ikke lenger brenner folk for hekseri her i landet. Det er også derfor vi ikke lenger tror at noen har fått sin makt av gudene. Det er med andre ord pga fornuften, i stedet for overtroen, at vi har kjempet oss til menneskerettigheter og demokrati.

Det er derfor skepsis og vitenskap er så viktig. Som den spanske maleren Goya viste i ett av sine bilder: Når fornuften sover, kommer demonene fram. Og akkurat nå sover fornuften litt for mye her i Norge. Det har å gjøre med flere ting, men ikke minst en vitenskapsfiendtlighet som har vokst fram siden 1960-tallet, som har satt sine spor både i media, skole og høyere utdanning. Parallelt har mediene funnet at det er god butikk i å appellere til de mest primitive, mest lettvinte tendensene i menneskesinnet. Derfor flommer Dagbladet – som tidligere var den kritiske intelligensiaens avis - over av spåkoneannonser, og de kommersielle TV-kanalene og kinoene er blitt overtatt av medier og vampyrer.